Sist oppdatert: 29.05.202129.05.2021

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klagerne fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag fordi barna i familien hadde vært lenge i Norge. Tillatelsen ble begrenset fordi klagerne ikke hadde dokumentert sin identitet.

Bakgrunn

Familien bestående av mor, tre barn og svigermor, fikk endelig avslag på sin søknad om beskyttelse i 2016. Asylforklaringen til de voksne klagerne ble ikke lagt til grunn som troverdig. Mor fortalte blant annet at hun hadde flyktet fra sin tidligere ektefelle og innledet et utenomekteskapelig forhold til en ny mann, svigermorens sønn. De hadde imidlertid kommet bort fra mennene på reisen, og manglet et trygt nettverk å returnere til i Afghanistan. Verken UDI eller UNE trodde på dette.
 
Senere ba familien UNE om å omgjøre vedtaket sitt. De viste blant annet til barnas oppholdstid og tilknytning til Norge. De fortalte at barnas far hadde vært med til Norge, men reist til et annet europeisk land etter kort tid for å søke asyl der. Han hadde senere omkommet der. Svigerfaren hadde de mistet kontakten med ved en grensepassering, og de visste ikke hvor han var. Klagerne hadde ikke kontakt med noen slektninger i Afghanistan, men hadde greid å spore opp noe familie som var bosatt i et annet europeisk land.
 
UNE bestemte seg for å behandle saken i nemndmøte, uten klagerne tilstede. Saken ble begrenset til å omhandle spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag. Det ble lagt frem en rekke dokumenter med opplysninger om barnas situasjon. I tillegg ble det fremlagt opplysninger om at svigermoren var syk. Av hensyn til barna og den pågående pandemien gjennomførte NOAS en samtale med de eldste barna, og ga nemnda referat fra denne.
 

UNEs vurdering og konklusjon

Nemnda trodde fortsatt ikke på at klagerne hadde mistet kontakt med sine ektefeller, og at de ikke hadde kontakt med familie i hjemlandet. De mente at oppgitte navn, alder, fødested, etnisitet og nasjonalitet mest sannsynlig var riktige, men at klagerne ikke hadde gitt en tilstrekkelig god forklaring på hvorfor de ikke hadde fremlagt ID-dokumenter.
 
Nemnda mente at de voksne klagernes oppholdstid i Norge ikke var av en art og lengde som tilsa at det forelå en særlig tilknytning i lovens forstand for deres del. Svigermorens helsesituasjon tilsa heller ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn. Det var dermed verken særlig tilknytning eller sterke menneskelige hensyn når det gjaldt de voksne i saken.
 
Nemnda mente imidlertid at hensynet til familiens enhet gjorde det uaktuelt å skille barna fra moren. Nemnda kom under noe tvil til at svigermoren i dette tilfellet også måtte vurderes som en del av familieenheten. Nemnda viste blant annet til opplysninger fra barnevernet om at moren hadde behov for støtte i oppfølgingen av barna.
 
Når det gjaldt barna, viste nemnda til at de to eldste hadde vært i Norge i over fem år, og gått på skole i mer enn ett år. Utgangspunktet etter etablert praksis er at vilkåret om særlig tilknytning og sterke menneskelige hensyn er oppfylt dersom barna har minst 4 ½ års opphold og ett års skolegang i Norge. Nemnda mente at barna hadde en sterk tilknytning til Norge og nærsamfunnet. På den andre siden hadde barna stor familie i Afghanistan og forstod språket der. Nettverket i hjemlandet ville kunne bidra til en enklere retursituasjon, og nemnda trakk frem at det dreide seg om en ressurssterk familie. Samtidig pekte nemnda på at barna var født i Iran, og etter det opplyste ikke hadde vært i Afghanistan. Nemnda mente at barna ville ha tilgang til skolegang i Afghanistan, men ikke spesialoppfølging, slik ett av barna hadde behov for. De to eldste barna hadde videre gitt uttrykk for at de ønsket å bli i Norge. Samlet sett mente nemnda det var til barnas beste å få oppholdstillatelse i Norge.
 
Nemnda påpekte at det fantes tungtveiende innvandringsregulerende hensyn i saken. Blant annet trakk nemnda frem at de voksne klagerne hadde gitt uriktige opplysninger da de kom til Norge. De voksne klagerne hadde følgelig forsøkt å oppnå beskyttelse på uriktig grunnlag, og slik sett misbrukt asylinstituttet. De hadde også oppholdt seg her ulovlig i fem år. Ut fra en totalvurdering fant nemnda likevel, under noe tvil, at hensynet til barna måtte gå foran de innvandringsregulerende hensynene i denne saken.
 
Når det er tvil om klagernes identitet, når behovet er midlertidig, eller når andre særlige grunner tilsier det, kan klagerne få en begrenset tillatelse, se lovens § 38 femte ledd. Det er også et vilkår for tillatelse etter lovens § 38 at utlendingen som hovedregel fremskaffer dokumentasjon på sin identitet, se forskriftens § 8-12. Det kan imidlertid gjøres unntak fra hovedregelen om fremlagt dokumentasjon på identitet, se utlendingsforskriften § 8-12 første ledd bokstav a og b. Det er da en forutsetning at den oppgitte identiteten mest sannsynlig er riktig.
 
Nemnda mente at klagerne kunne fremlegge ID-dokumenter, ved at de voksne klagerne kunne kontakte familien for å skaffe tazkera og deretter søke om afghansk pass. Familiens oppholdstillatelser ble derfor gitt med begrensninger. Tillatelsene ble gitt for ett år og dannet ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening. Begrensningene kunne oppheves dersom det ble fremlagt pass.
 

Var dette sammendraget nyttig?