Sammendrag: Statsborgerskap
Klageren fikk avslag på søknad om statsborgerskap fordi identiteten hennes ikke var klarlagt. Det var tvil om identiteten hennes, som verken kunne avhjelpes av fremlagt pass eller DNA-test.
Sakens bakgrunn
Klageren fikk oppholdstillatelse i Norge i 1999. Ved ankomst legitimerte hun seg med én identitet, men senere oppga hun en annen identitet til norske myndigheter. Det fremkom senere at hun hadde oppgitt en tredje identitet i forbindelse søknad om beskyttelse i et annet land. Da klageren søkte om statsborgerskap, avslo UDI søknaden fordi identiteten hennes ikke var klarlagt. UDI viste til at hun hadde oppgitt ulike identiteter og dermed hadde skapt tvil om sin identitet. Klageren hadde fremlagt somalisk pass, men UDI mente dette ikke fjernet tvilen. Saken ble sendt til UNE for klagebehandling.
UNEs vurdering
UNE mente at klageren ikke oppfylte hovedregelen om klarlagt identitet. For å oppfylle kravet må man fremlegge originalt pass eller andre identitetsdokumenter med tilstrekkelig notoritet (pålitelighet). Somaliske pass har ikke god nok notoritet. UNE viste til ulike problemer med Somalias forvaltning, og til at et somalisk pass utstedes basert på andre somaliske dokumenter som heller ikke har god notoritet.
UNE vurderte om klagerens identitet likevel kunne anses klarlagt, siden hun kom fra et land hvor det er umulig å fremskaffe pass eller annen identitetsdokumentasjon med tilstrekkelig notoritet. Klageren måtte da legge frem opplysninger som sannsynliggjorde hennes rette identitet. UNE kom til at klageren ikke hadde sannsynliggjort at identiteten hun oppga til norske myndigheter var riktig. Hun hadde opptrådt med flere ulike identiteter og hennes troverdighet var derfor svekket når det gjaldt spørsmålet om identitet. Passet hennes hadde som nevnt lav notoritet, og kunne ikke rette opp tvilen. Klageren hadde tatt en DNA-test som bekreftet at hun var i slekt med et søsken med norsk statsborgerskap. En DNA-test forteller imidlertid ingenting om de sentrale ID-elementene som navn og fødselsdato, og var derfor ikke egnet til å fjerne tvilen rundt klagerens identitet.
Klageren var heller ikke omfattet av noen av unntakene fra hovedregelen om å ha klarlagt identitet. Hun hadde heller ikke dokumentert at hun oppfylte vilkårene om kunnskaper i norsk muntlig, eller at hun var unntatt fra dette kravet. Det forelå heller ikke «særlig sterke grunner» for å gjøre unntak i klagerens sak.
Klageren fikk derfor ikke innvilget norsk statsborgerskap.