Notatet gir en redegjørelse for UNEs praksis i beskyttelsesspørsmål i Somalia-saker på tvers av porteføljer som for eksempel beskyttelse, utvisning og tilbakekall med mer. Notatet omtaler også i noen grad praksis med hensyn til å vurdere identitet i Somalia-saker.

Skrevet i: Saksavdeling 5, som har fagansvar for asylsaker fra Afrika, statsborgerskapssaker, tilbakekall av statsborgerskap og opphør av flyktningstatus, med medfølgende utvisningssaker.

1 Innledning

UNEs praksis for personer fra Nord-Somalia, det vil si Puntland og Somaliland, har vært konstant over tid. Den generelle sikkerhetssituasjonen alene, danner ikke grunnlag for beskyttelse. Kun i saker der det er sannsynliggjort et individuelt grunnlag for opphold har det blitt gitt tillatelser. I dette notatet vil det kun bli redegjort for retur til Puntland og Somaliland i forbindelse med redegjørelsen om internflukt under punkt 5.0 - 5.2.

Mens Puntland og Somaliland har vært relativt stabilt over tid, har situasjonen i Sør-og Sentral-Somalia (heretter: Sør-Somalia) vært skiftende. Sør-Somalia defineres som området sør for byen Galcayo i Mudug i Sentral-Somalia.

Først vil UNHCRs retningslinjer og UNEs vurdering av disse bli presentert. Videre vil det bli redegjort for tillatelser gitt etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a (asyl). Deretter vil notatet redegjøre for praksis etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b (vern). Så vil praksis om internflukt etter lovens § 28 femte ledd bli presentert, før det redegjøres for praksis for opphold på humanitært grunnlag, jf. lovens § 38.

2 UNHCRs anbefalinger

UNHCR utga i september 2022 sine hittil siste retningslinjer om Somalia: International Protection Considerations with Regard to People Fleeing Somalia. Disse retningslinjene erstatter UNHCRs tidligere retningslinjer om Somalia.

I retningslinjene uttaler UNHCR at mange asylsøkere fra Sør-Somalia vil ha krav på beskyttelse på ulike individuelle grunnlag, men at ikke alle fra Sør-Somalia har krav på beskyttelse på generelt grunnlag. Det må gjøres en konkret og individuell vurdering av hver enkelt sak.

2.1 UNEs vekting av UNHCRs anbefalinger

I stornemndvedtaket av 14.10.2010 om retur til Mogadishu ble følgende uttalt med hensyn til UNHCRs retningslinjer av 05.05.2010:

Stornemnda legger […] til grunn at UNHCRs anbefalinger generelt har stor vekt, spesielt når det gjelder vurderinger knyttet til spørsmål om beskyttelsesbehov. Vekten er imidlertid ikke absolutt, men relativ. Det må blant annet vurderes hvor klare og entydige anbefalingene er, hvor oppdaterte og godt begrunnet, og hvorvidt UNHCR har tilgang til unik landinformasjon. Der anbefalingene bygger på allment tilgjenglig landinformasjon, som i dette tilfelle, må UNHCRs anbefalinger holdes opp mot andre kilder.

Vektingen av UNHCRs anbefalinger ble fastholdt i UNEs stornemndvedtak av 11.07.2017, som gjaldt opphør flyktningstatus i forbindelse med retur til Mogadishu, Somalia, og er fortsatt gjeldende praksis.

3 Beskyttelse (asyl), jf. lovens § 28 første ledd bokstav a

Etnisk somaliske jenter som ikke er omskåret vil gjennomgående stå i fare for å bli omskåret ved retur til sine hjemland. Fare for omskjæring gir etter praksis i utgangspunktet beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det gjøres likevel konkrete vurderinger av foreldrenes/familiens evne og vilje til å motstå press fra omgivelsene om omskjæring av jentene ved retur til hjemlandet.

Det er verdt å merke seg at etniske somaliere er hjemmehørende i blant annet Kenya, Etiopia og Djibouti i tillegg til Somalia. Omskjæring av etnisk somaliske jenter er utbredt uavhengig av hvilke av disse landene de er hjemmehørende i. 

I UNEs praksis er det også enkelte eksempler på at det er gitt tillatelse etter denne bestemmelsen til etnisk somalisek kvinner som tidligere er omskåret og sydd igjen, men har blitt åpnet opp ved hjelp av kirurgiske inngrep i Norge. De har fått tillatelse fordi det er fare for at de vil bli sydd igjen ved retur til hjemlandet, såkalt reinfibulasjon. 

Utover fare for omskjæring av etnisk somaliske jenter er det i henhold til UNEs praksis ingen grupper i det somaliske samfunnet som får beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav a på generelt grunnlag. De som har fått tillatelse etter denne bestemmelsen har fått det etter en konkret og individuell vurdering av saken.

Blant annet fremtidig frykt for al-Shabaab i form av tvangsekteskap, tvangsrekruttering, arbeid som journalist eller i NGO med mer har gitt grunnlag for beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav a.

4 Beskyttelse (vern), jf. lovens § 28 første ledd bokstav b

4.1 Den generelle sikkerhetssituasjonen i Sør-Somalia

Den generelle sikkerhetssituasjonen i Sør-Somalia varierer ikke bare over tid, men også fra område til område. Dette illustreres blant annet ved at omfanget og intensiteten i sammenstøtene og konfliktene mellom de ulike aktørene på bakken ikke er like omfattende i alle områder. Konfliktene og sammenstøtene har i all hovedsak vært lokalisert i enkelte nøkkelområder og byer. Av disse har Mogadishu gjennomgående vært den byenmed størst sikkerhetsmessige utfordringer.

At Mogadishu har vært i kjernen av konfiktene gjenspeiles blant annet i at UNE fra høsten 2010 til høsten 2012 mente at den genrelle sikkerhessituasjonen i Mogadishu var til hinder for retur etter lovens § 28 første ledd bokstav b. Se UNEs stornemndvedtak av henholdsvis 14.10.2010 og 18.12.2012.

Siden UNEs stornemndvedtak høsten 2012 og frem til i dag har imidlertid sikkerhetssituasjonen i Mogadishu jevnt over bedret seg, noe som også kommer til uttrykk i UNEs praksis. Siden 2012 har ikke den generelle sikkerhetssituasjonen vært til hinder for retur til Mogadishu.

UNEs vurdering av sikkerhetssituasjonen i Mogadishu i stornemndvedtaket fra 2012 er i overenstemmelse med EMDs vurderinger i dom av 05.09.2013 i saken K.A.B v. Sverige, og EMDs dom av 10.09.2015 i saken R.H. v. Sverige. Vurderingen ble også opprettholdt i UNEs stornemndvedtak av 11.07.2017 hvor retur til Mogadishu ble vurdert i forbindelse med to saker om opphør av flyktningstatus. UNEs forståelse av tilgjengelig landinformasjon er at sikkerhetssituasjonen ikke har endret seg på en slik måte at det er grunnlag for en annen vurdering i dag. Se for eksempel Landinfo Somalia Repsons: Sikkerhetssituasjonen i Mogadishu per januar 2026 (ekstern lenke).

For retur til de øvrige delene av Sør-Somalia har ikke UNE på noe tidspunkt ment at den generelle sikkerhetssituasjonen har vært til hinder for retur. Ved retur til al-Shabaab kontrollerte områder vurderer UNE om klagerne har noe uoppgjort med al-Shabaab eller på andre måter vil havne i al-Shabaabs søkelys. I saker hvor klagerne vurderes returnert til områder kontrollert av myndighetene eller deres allierte må det tas høyde for at disse trekker seg ut av området som følge av f.eks. mannskapsmangel. I slike tilfeller har man sett at al-Shabaab i løpet av kort tid fyller det maktvakuumet som oppstår. Å se hen til hvor lenge myndighetene og/eller deres allierte har hatt kontroll på returstedet bør derfor inngå i returvurderinger til myndighetskontrollerte områder i Sør-Somalia. UNE har imidlertid hatt få saker hvor retur til områder utenfor Mogadishu har kommet på spissen de siste 5 årene. Det handler både om synkende ankomsttall for asylsøkere fra Somalia og at mange av sakene avslås fordi klagerne ikke har sannsynliggjort en tilhørighet til Sør-Somalia.

Oppsummering

For hele Sør-Somalia, inkludert Mogadishu, tilsier praksis i dag at det må gjøres konkrete vurderinger for det enkelte området og den enkelte klager.

4.2 Reisevei til områder utenfor Mogadishu

Nesten alle somaliere som skal returnere til områder i Sør-Somalia må reise med fly til Mogadishu, og videre derfra. Det går fly fra Mogadishu til flere større byer i Sør-Somalia som Beletweyne, Baidoa, Kismayo og Galcayo. Mange klagere vil likevel måtte reise landeveien fra Mogadishu for å komme frem til sitt retursted.

Fra EMDs dom av 28.06.2011 (Sufi and Elmi vs. UK) og frem til ca. 2016/2017 hadde vurderingen av reisevei betydning i saker hvor klagerne måtte reise gjennom et al-Shabaab kontrollert område. Det var da et spørsmål om klagerne hadde erfaring med å leve under al-Shabaabs styresett eller ikke.

Fra 2016/2017 har landinformasjonen endret seg noe (Landinfo Somalia: Praktiske og sikkerhetsmessige forhold ved reise i Somalia) og etter hvert også praksis. Det foregår utstrakt reisevirksomhet innad i Somalia, også i al-Shabaab kontrollerte områder. I saker som er behandlet siden 2016/2017 har man derfor lagt til grunn at man trygt kan reise i al-Shabaab kontrollerte områder forutsatt at man tar nødvendige forholdsregler og reiser med en av de mange bussene som frakter folk i Sør-Somalia. Bussjåførene må ha avtaler med al-Shabaab for å kunne kjøre i deres områder. De går også god for passasjerene på bussen. En forutsetning her er selvsagt at man ikke har noe uoppgjort med al-Shabaab.

4.3 Betydningen av nettverk ved retur

UNE har, med utgangspunkt i EMDs dom av 28.06.2011 (Sufi and Elmi vs UK), hatt en praksis som tilsier at en klager må ha et nettverk av relativt nær familie ved retur til Sør-Somalia (inkludert Mogadishu). Legg merke til at familiebegrepet i det somaliske samfunnet er langt mer omfattende enn den vestlige kjernefamilien. Søskenbarn, tre- og firmenninger kan anses som nær familie i en somalisk kontekst (se f.eks. Landinfo Somalia: Klan, familie, migrasjon og bistand ved (re)etablering).

EMDs begrunnelse var i sin tid at personer uten nettverk mest sannsynlig vil havne i en leir for internt fordrevne og at forholdene i disse leirene var så dårlig at det ville være et brudd på EMK art. 3 (jf. utlendingslovens § 28 første ledd bokstav b) å returnere noen til en slik situasjon (premiss 267 og 296). De siste par årene har UNE kun fattet ett par vedtak hvor det er gitt beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav b på grunn av manglende nettverk. I begge sakene er det gjort konkrete vurderinger av både det manglende nettverket og klagernes returforutsetninger for øvrig. Samtidig har tilgjengelig landinformasjon endret seg over tid. Blant annet sikkerhetssituasjonen er beskrevet som bedre enn på tidspunktet for EMDs dom i 2011 (se pkt. 4.1). Både utviklingen i landinformasjon og at det er få saker hvor problemstillingen har gitt grunnlag for tillatelse tilsier at det bør gjøres konkret, individuelle vurderinger også der man kommer til at klagerne mangler nettverk.

5 Internflukt – utgangspunktene for vurderingen

I stornemndbeslutningen av 26.03.2010 uttalte flertallet blant annet følgende vedrørende internflukt i Somalia:

Det er etter Stornemndas syn ikke generelt grunnlag i tilgjengelig landinformasjon til å konkludere med at internflukt til andre deler av Sør-Somalia ikke vil være et adekvat alternativ.

[…]

På bakgrunn av tilgjengelig landinformasjon anser Stornemnda at det normalt vil være mulig å få hjelp fra andre medlemmer av sin klan. […] Stornemnda mener at det under enhver omstendighet ikke vil være urimelig å henvise til internflukt til områder der man har medlemmer av samme diya-gruppe. Muligens vil det heller ikke være urimelig å henvise til områder der man har klanmedlemmer utenfor denne gruppen, men dette må vurderes konkret.

Internflukt er ikke vurdert i stornemndvedtakene av 14.10.2010, 18.12.2012 eller 11.07.2017

I UNHCRs oppdaterte retningslinjer fra september 2022 argumenterer UNHCR for at man må gjøre konkret vurdering av den enkelte sak. Samtidig mener UNHCR at man ikke skal henvise folk til internflukt til områder kontrollert av al-Shabaab eller områder hvor det foregår aktive kamper mellom myndighetstilknyttede styrker og al-Shabaab.

UNEs praksis (etablert i 2011 og videreført frem til i dag) tilsier at man i Somalia-saker vurderer internflukt til det tradisjonelle hjemmeområdet til klagerens klan. Klantilhørighet har betydning for hvor somaliere flykter. Somaliere som forlater et konfliktområde reiser ofte til områder hvor klanen tradisjonelt har vært bosatt, forutsatt at sikkerheten der er bedre enn på hjemstedet. I tillegg til sikkerhetssituasjonen, vil også de ressurser familien, øvrig nettverk og lokalbefolkningen der har til rådighet, være viktig.

På denne bakgrunn deles etter praksis spørsmålet om internflukt i Somalia-saker i to:

i) Internflukt i saker der anført klantilhørighet er lagt til grunn og UNE følgelig har hatt muligheten til å vurdere a) om det finnes et aktuelt internfluktområde (de fleste klaner har egne, tradisjonelle hjemmeområder), og b) om internflukt til et slikt område er trygt og tilgjengelig.

ii) Internflukt der anført klantilhørighet ikke er lagt til grunn.

5.1 Internflukt – klan lagt til grunn

Internfluktvurderingen i saker hvor klantilhørigheten er lagt til grunn er gjennomgående konkrete og individuelle. Dette må sees i sammenheng med at det i de ulike sakene er snakk om forskjellige klaner med blant annet ulike hjemmeområder, eller mangel på hjemmeområder. Momenter som vektlegges i vurderingene er blant annet om internfluktområdet er kontrollert av al-Shabaab, om klagerne har nettverk, den humanitære situasjonen, anført klantilhørighet, samt klagernes øvrige returforutsetninger.

Ved vurdering av internflukt til Puntland eller Somaliland er det et krav i de to områdenes lovgiving at klagerne enten er født der eller har en klanmessig tilknyting til områdene. (Se blant annet Somalilands statsborgerskapslov). Hvis ikke er det en mulighet for at de vil bli deportert til Sør-Somalia.

Det bemerkes at sakene som er behandlet i all hovedsak omfatter menn, og at det per nå foreligger få vedtak hvor betydningen av å være kvinne er drøftet i forbindelse med internflukt.

5.2 Internflukt – klan ikke lagt til grunn

I løpet av 2011 ble 21 saker behandlet i nemndmøte hvor spørsmålet var internflukt av klagere som ikke hadde sannsynliggjort sin anførte klantilhørighet. I alle sakene ble klageren henvist til internflukt et eller annet sted i Somalia, uten at nemndene viste til et bestemt internfluktområde. Begrunnelsen for ikke å vise til et bestemt internfluktområde, slik det i utgangspunktet kreves i stornemndvedtaket av 14.12.2006 (Kosovo), er at nemndene har ment at en somaliers klantilhørighet er svært viktig for hvor somaliere flykter, og dermed hva som vil være aktuelle internfluktområder. Da klagerne ikke anses å ha bidratt til å opplyse sakene sine, ved at anført klantilhørighet ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort, har nemndene ment at de ikke kan vise til et konkret internfluktområde. Nemndene har i vurderingene lagt vekt på at klagerne plikter å bidra til å opplyse sakene. Nemndene la for øvrig til grunn at det finnes trygge områder utenfor al-Shabaab kontroll i Sør-, Sentral- og Nord-Somalia, i den forstand at utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, jf. EMK art. 3 ikke er til hinder for retur. Nemndene ment også at det ikke forelå andre forhold som tilsa at internflukt ikke ville være tilgjengelig.

UNEs praksis i disse sakene har blitt nyansert etter Borgarting lagmannsretts dom av 16.01.2014 (12-121237ASD-BORG/03). Lagmannsretten uttaler blant annet at de:

…er enig med UNE i at det i utgangspunktet må være asylsøkerens oppgave å sannsynliggjøre klantilhørigheten sin. I dette tilfelle har lagmannsretten – i likhet med UNE – kommet til at det ikke er sannsynlig at [klagerens navn] tilhører Tunni-klanen. Dette kan imidlertid ikke innebære at man uten videre kan legge til grunn at [klagerens navn] har internfluktmulighet. Etter lagmannsrettens mening må det i denne situasjonen likevel foretas en nærmere vurdering av – ut fra det bevisbildet som saken ellers gir – om det foreligger mulighet for internflukt (side 9).

Videre la retten stor vekt på hvor lenge den aktuelle klageren hadde vært utenfor Somalia.

I saker UNE har behandlet etter lagmannsrettens dom har ikke dommen blitt ansett som en endring av praksis som sådan. Det er imidlertid lagt til grunn at dommen forutsetter en grundigere drøfting av klagernes individuelle returforutsetninger ved vurdering av internflukt. Spesielt gjelder dette hvorvidt klagerne har nettverk andre steder i hjemlandet enn på sitt hjemsted, og hvor lenge klagerne har vært utenfor hjemlandet.

Andre individuelle forhold kan være: helse, alder, kjønn, med mer.

6 § 38 - Opphold på humanitært grunnlag 

I henhold til utlendingsforskriften § 8-1 må det foretas en individuell vurdering av den enkelte klagers forutsetninger for retur ved vurdering av opphold på humanitært grunnlag. Generelle sikkerhetsmessige og humanitære forhold i Sør-Somalia kan inngå som momenter i en helhetsvurdering, men tillegges ikke avgjørende vekt.

Eksempler på individuelle forhold som kan vektlegges i vurdering av opphold på humanitært grunnlag er: kjønn, helse og barnets beste.

6.1 § 38 - barnefamilier

Retur av barnefamilier til Mogadishu ble vurdert i tre nemndmøter våren 2015. Alle tre nemndene mente at det ikke var grunnlag for å gi en tillatelse på humanitært grunnlag. Det ble vist til at familiene har nettverk på hjemstedet som kan hjelpe dem. Videre ble den begrensede tilgangen til for eksempel helsehjelp og skoletilbud i liten grad vektlagt. Nemndene viste til at dette er momenter som vil kunne gjøre seg gjeldene i svært mange utlendingssaker og at innvandringsregulerende hensyn derfor talt mot at slike momenter tilleggs særlige vekt.

UNE har i liten grad behandlet denne type saker siden 2015, men praksis ble fulgt opp i en sak fra 2018 som omhandlet en mor med en kronisk syk sønn.

Det foreligger ikke en avklart praksis for retur av barnefamilier til andre deler av Sør-Somalia. UNE bemerker at oppvekstsvilkårene og den humanitære situasjonen gjennomgående er dårligere i de øvrige delene av Sør-Somalia enn i Mogadishu.

6.2 § 38 Begrensede tillatelser: ikke sannsynliggjort identitet og andre særlige grunner

Ikke sannsynliggjort identitet:

Siden 2011 har UNEs praksis vært at oppholdstillatelser etter utlendingslovens § 38 begrenses etter § 38 femte ledd når klagerne ikke har sannsynliggjort sin identitet. Begrensningene i tillatelsene består i at klagerne ikke kan få familiegjenforening eller permanent oppholdstillatelse.

At UNE ikke anser identiteten som sannsynliggjort skyldes at klagerne har gitt motstridende opplysninger om sin identitet, eller ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort sin identitet, herunder blant annet anførte klantilhørighet og hjemsted. Klantilhørighet anses som en del av somalieres identitet fordi klanen sier noe om en somaliers familienettverk og navn, eksemplifisert ved at en somaliers navn utgjør de tre første leddene i klanrekken regnet nedenfra: «fornavn» (egennavn), «mellomnavn» (fars navn), «etternavn» (bestefars navn). Videre tilsier praksis at en klager som ikke sannsynliggjør at vedkommende kommer fra sitt anførte hjemsted heller ikke har sannsynliggjort sin nasjonalitet og dermed identitet. Det vises til at etniske somaliere tradisjonelt er bosatt i blant annet Kenya, Etiopia og Djibouti i tillegg til Somalia. Praksisen er fortsatt gjeldene. 

Jevnlig behandler UNE saker hvor klagerne ønsker å få opphevet begrensingene i tillatelsene sine. Praksis tilsier at fremleggelse av somaliske identitetsdokumenter alene ikke er egnet til å sannsynliggjøre en somaliers identitet, og dermed heller ikke eventuelt oppheve begrensningene i tillatelsene. Til det er notoriteten på somaliske dokumenter for dårlig. Se punkt 6.3. I noen saker har somaliske pass blitt tillagt noe vekt i en helhetsvurdering hvor klagernes øvrige identitetsopplysninger har vært ansett som sannsynliggjort.

Hvis en klager fra Somalia ønsker å oppheve begrensningen i tillatelsen må vedkommende gi korrekt informasjon om hva som er hens rette klantilhørighet og/eller hjemsted i Somalia. Opplysningene må kunne underbygges med detaljer som er egnet til å sannsynliggjøre de nye opplysningene. Det vil være UDI som ved vurdering av fornyelse av tillatelsen vurderer om det er grunnlag for å oppheve begrensingene. UNE vil vurdere en eventuell klage over UDIs vedtak.

Andre særlige grunner:

Tillatelser kan også begrenses etter lovens § 38 femte ledd på grunn av andre særlige grunner. Eksempel på andre særlige grunner er saker hvor UNE for eksempel legger til grunn at klageren utelukkende kom til Norge for å få helsehjelp og ikke har et reelt beskyttelsesbehov. Det er kun et fåtall Somalia-saker hvor en tillatelse er blitt begrenset på grunn av andre særlige grunner. Her er det i utgangspunktet ikke mulig å få opphevet begrensningene i tillatelsen. Begrensningene består i at de ikke får permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening. Tillatelsen kan fornyes.

6.3 Fremleggelse av somaliske pass

Som nevnt under punkt 6.2 har somaliske pass svært lav notoritet og tillegges i utgangspunktet liten vekt selv om norske myndigheter anerkjenner passene som gyldige reisedokumenter i Norge. Til det har underlagsdokumentene for dårlig notoritet.

Heller ikke bekreftelser på klagernes identitet fra venner eller ulike somaliske organisasjoner er egnet til å sannsynliggjøre en identitet. Også her er notoriteten for dårlig.

UNE ber likevel klagerne fremlegger somaliske pass i saker hvor deres identitet i utgangspunktet anses sannsynliggjort og hvor UNE innvilger en tillatelse på humanitært grunnlag, jf. lovens § 38. Bakgrunnen for denne praksisen er at det da er somaliske myndigheter som går god for klagernes opplysninger om statsborgerskap. Dette bidrar til å ivareta notoriteten til norske utlendingspass fordi norske myndigheter slipper å utstede pass med opplysninger som ikke kan etterprøves.

I slike saker – hvor UNE har bedt klagerne legge frem pass og hvor identiteten anses sannsynliggjort – innvilges klagerne en ettårig begrenset tillatelse etter lovens § 38 femte ledd, med mulighet for fornyelse. Dersom klageren fremlegger somalisk pass, eller fremlegger dokumentasjon på at han/hun ikke kan fremskaffe pass av grunner som ligger utenfor klagerens kontroll, kan UDI vurdere hvorvidt begrensningene skal oppheves ved fornyelse av tillatelsen. UNE vil vurdere eventuelle klager på fornyelsessakene.