Notatet gir en redegjørelse for UNEs praksis i beskyttelsesspørsmål i Somalia-saker på tvers av porteføljer som for eksempel beskyttelse, utvisning og tilbakekall med mer. Notatet omtaler også i noen grad praksis med hensyn til å vurdere identitet i Somalia-saker.

Skrevet i: Saksavdeling 1, som har fagansvar for asylsaker fra Afrika, statsborgerskapssaker, tilbakekall, reisedokumentsaker, permanent opphold og ID.

1 Innledning

UNEs praksis for personer fra Nord-Somalia, dvs. Puntland og Somaliland, har vært konstant over tid. Den generelle sikkerhetssituasjonen alene, danner ikke grunnlag for beskyttelse. Kun i saker der det er sannsynliggjort et individuelt grunnlag for opphold har det blitt gitt tillatelser. I dette notatet vil det kun bli redegjort for retur til Puntland og Somaliland i forbindelse med redegjørelsen om internflukt under pkt. 5.0 - 5.2.

Mens Puntland og Somaliland har vært relativt stabilt over tid, har situasjonen i Sør-og Sentral-Somalia (heretter: Sør-Somalia) vært skiftende. Sør-Somalia defineres som området sør for byen Galcayo i Mudug i Sentral-Somalia.

Først vil UNHCRs retningslinjer og UNEs vurdering av disse bli presentert. Videre vil det bli redegjort for tillatelser gitt etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a (asyl). Deretter vil notatet redegjøre for praksis etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b (vern): først vedrørende retur til Mogadishu, deretter retur til de øvrige delene av Sør-Somalia. Så vil praksis om internflukt etter lovens § 28 femte ledd bli presentert, før det redegjøres for praksis for opphold på humanitært grunnlag, jf. lovens § 38.

2 UNHCRs anbefalinger

UNHCRs retningslinjer av 05.05.2010 (UNHCR Eligibility Guidelines for Assessing the International Protection Needs of Asylum-Seekers from Somlia) danner fortsatt utgangspunktet for UNHCRs vurderinger av Somalia og retur dit. Retningslinjene har imidlertid blitt oppdatert og nyansert flere ganger, senest i mai 2016. (UNHCR Position on Returns to Southern and Central Somalia (Update I))

UNHCR uttaler i mai 2016 at svært mange asylsøkere fra Sør-Somalia har krav på beskyttelse, men ikke alle fra Sør-Somalia har krav på det på generelt grunnlag.

2.1 UNEs vekting av UNHCRs anbefalinger

I stornemndvedtaket av 14.10.2010 vedrørende retur til Mogadishu ble følgende uttalt med hensyn til UNHCRs retningslinjer av 05.05.2010:

Stornemnda legger […] til grunn at UNHCRs anbefalinger generelt har stor vekt, spesielt når det gjelder vurderinger knyttet til spørsmål om beskyttelsesbehov. Vekten er imidlertid ikke absolutt, men relativ. Det må blant annet vurderes hvor klare og entydige anbefalingene er, hvor oppdaterte og godt begrunnet, og hvorvidt UNHCR har tilgang til unik landinformasjon. Der anbefalingene bygger på allment tilgjenglig landinformasjon, som i dette tilfelle, må UNHCRs anbefalinger holdes opp mot andre kilder.

Vektingen av UNHCRs anbefalinger ble fastholdt i UNEs stornemndvedtak av 11.07.2017, som gjaldt opphør flyktningstatus i forbindelse med retur til Mogadishu, Somalia, og er fortsatt gjeldende praksis.

3 Beskyttelse (asyl), jf. lovens § 28 første ledd bokstav a

I henhold til UNEs praksis er det ingen grupper i det somaliske samfunnet som får beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav a på generelt grunnlag. De som har fått tillatelse etter denne bestemmelsen har fått det etter en konkret og individuell vurdering av saken.

Blant annet fremtidig frykt for al-Shabaab i form av tvangsekteskap, tvangsrekruttering, arbeid som journalist eller i NGO mm. har gitt grunnlag for beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav a.

4 Beskyttelse (vern), jf. lovens § 28 første ledd bokstav b

Den generelle sikkerhetssituasjonen i Sør-Somalia varierer ikke bare over tid, men også fra område til område. Dette illustreres blant annet ved at omfanget og intensiteten i sammenstøtene og konfliktene mellom de ulike aktørene på bakken ikke er like omfattende i alle områder. Konfliktene og sammenstøtene har i all hovedsak vært lokalisert i enkelte nøkkelområder og byer. Av disse har Mogadishu gjennomgående vært den viktigste byen.

4.1 Mogadishu

I stornemndvedtaket av 14.10.2010 ble det uttalt at den generelle sikkerhetssituasjonen i Mogadishu tilsa at den konkrete klageren var berettiget beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Stornemnda mente at situasjonen i Mogadishu på vedtakstidspunktet var av en slik karakter at den enkelte innbygger i alminnelighet løp en reell risiko for å bli utsatt for overgrep som omfattet av bestemmelsen.

I løpet av 2011 og 2012 endret situasjonen i Mogadishu seg, blant annet ved at al-Shabaab trakk seg ut av byen, og at regjeringen – ved hjelp av styrkene fra den Afrikanske Union (AMISOM) – tok kontroll over byen, og etter hvert også flere områder utenfor byen. På denne bakgrunn ble to saker behandlet i stornemnd for å vurdere om den generelle sikkerhetssituasjonen i Mogadishu fortsatt var til hinder for retur, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

I vedtakene av 18.12.2012 uttalte flertallet i stornemnda (5 mot 2) at den generelle sikkerhetssituasjonen i Mogadishu ikke lengre tilsa at retur dit ville være i strid med lovens § 28 første ledd bokstav b og Norges internasjonale forpliktelser slik de blant annet er nedfelt i EMK art. 3. Vedtakene er tilgjengelige i anonymisert form på UNEs nettsider.

Vurderingen av den generelle sikkerhetssituasjonen i Mogadishu i stornemndvedtakene fra 2012 er fortsatt gjeldende praksis. Vurderingene er i overenstemmelse med EMDs vurderinger i dom av 05.09.2013 i saken K.A.B v. Sverige, og EMDs dom av 10.09.2015 i saken R.H. v. Sverige. Vurderingen ble også opprettholdt i UNEs stornemndvedtak av 11.07.2017 hvor retur til Mogadishu ble vurdert i forbindelse med to saker om opphør av flyktningstatus. Det har ikke vært endringer i den generelle sikkerhetssituasjonen som tilsier en annen vurdering i dag (se f.eks. Landinfo Somalia: Vold i Mogadishu og utvikling siden 2012 og Landinfo Somalia: Kampene i Mogadishu 25 april 2021 og sikkerhetssituasjonen i byen etter dette).

Ved vurdering av retur til Mogadishu forutsetter gjeldende praksis at klagerne har et familienettverk å returnere til. Se pkt. 4.2.1 for mer om betydningen av nettverk ved retur. Man må også vurdere om det er andre individuelle forhold som gir grunnlag for en tillatelse etter lovens § 28 første ledd bokstav b.

4.2 Sør-Somalia (utenom Mogadishu)

I henhold til praksis er det klare utgangspunktet at den generelle sikkerhetssituasjonen i Sør-Somalia som helhet (utenom Mogadishu) ikke har vært eller er til hinder for retur i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Den generelle sikkerhetssituasjonen varierer imidlertid over tid og fra område til område innad i Sør-Somalia. Det må gjøres en konkret vurdering for det enkelte området og den enkelte klageren.

4.2.1 Betydningen av nettverk ved retur

Gjeldende praksis tilsier at en klager må ha et nettverk av relativt nær familie ved retur til Sør-Somalia (inkludert Mogadishu). Legg merke til at familiebegrepet i det somaliske samfunnet er langt mer omfattende enn den vestlige kjernefamilien. Søskenbarn, tre- og firmenninger kan anses som nær familie i en somalisk kontekst (se f.eks. Landinfo Somalia: Klan, familie, migrasjon og bistand ved (re)etablering).

Praksis har sitt utspring i EMDs dom av 28.06.2011 (Sufi and Elmi vs. UK). EMDs begrunnelse var at personer uten nettverk mest sannsynlig vil havne i en leir for internt fordrevne og at forholdene i disse leirene var så dårlig at det ville være et brudd på EMK art. 3 (jf. utlendingslovens § 28 første ledd bokstav b) å returnere noen til en slik situasjon (premiss 267 og 296). Tilgjengelig landinformasjon tilsier fortsatt at klagere som returnerer til Sør-Somalia uten nettverk med stor sannsynlighet vil havne i en leir for internt fordrevne og at situasjonen i leirene ikke er noe bedre enn da EMD vurderte den i 2011. (Se f.eks. Landinfo Somalia: Matvaresikkerhet). Praksis tilsier derfor fortsatt at man må ha et nettverk ved retur.

4.2.2 Retur til al-Shabaab kontrollerte områder

Ved retur til et al-Shabaab kontrollert område er det viktig at klagerne ikke har noe uoppgjort med al-Shabaab. Videre etablerte UNE en praksis i kjølvannet av Sufi og Elmi vs. UK hvor klagernes erfaring med å leve under al-Shabaabs styresett ble tillaget vekt i returvurderingene. Personer som har erfaring med å leve under al-Shabaab, og som ikke har noe uoppgjort med organisasjonen, har etter praksis blitt henvist til retur til sitt hjemsted selv om det har ligget i et al-Shabaab kontrollert område. I vurderingen av retur til et al-Shabaab kontrollert område må man se hen til omfanget av erfaring med å leve under al-Shabaab og hvor lenge det er siden sist klageren gjorde det. Tilstrekkelig erfaring er derfor kanskje en mer dekkende beskrivelse av praksis.

Som nevnt i pkt. 4.2.1 er det en forutsetning at klagerne har et nettverk på returstedet.

4.2.3 Retur til områder utenfor al-Shabaabs kontroll

Retur til områder utenfor al-Shabaabs kontroll tilsier i utgangspunktet ikke noen form for beskyttelse på generelt grunnlag. Det må gjøres en konkret vurdering av klagerens situasjon. Også her er det en forutsetning at klageren har et nettverk på returstedet.

Fra 2011, da den Afrikanske unions styrker (AMISOM) begynte å presse al-Shabaab ut av Mogadishu, til sommeren 2015 tok AMISOM og deres allierte over stadig flere byer og landsbyer i Sør-Somalia. Mangel på mannskaper gjorde imidlertid at offensiven stoppet helt opp sommeren 2015. I tillegg trakk AMISOM og allierte styrker seg ut av enkelte landsbyer og mindre byer de hadde inntatt. I alle byene AMISOM har forlatt har al-Shabaab fylt maktvakuumet innen svært kort tid. AMISOM har fortsatt kontroll i flere viktige byer i Nedre Shabelle i tillegg til flere andre steder i Sør-Somalia, men al-Shabaab har en sterk tilstedeværelse på landsbygda og evnen til å fylle maktvakuum i byer AMISOM trekker seg ut av (Se Landinfo Somalia: Al-Shabaab-områder i Sør-Somalia).

I saker hvor man har vurdert retur til områder utenfor al-Shabaabs kontroll har man derfor sett hen til hvor lenge AMISOM har hatt kontrollen på returstedet og blant annet tatt høyde for at al-Shabaab kan fylle tomrommet hvis AMISOM bestemmer seg for å forlate klagerens retursted.

4.2.4 Reisevei til områder utenfor Mogadishu

Nesten alle somaliere som skal returnere til områder i Sør-Somalia må reise med fly til Mogadishu, og videre derfra. Det går fly fra Mogadishu til flere større byer i Sør-Somalia som Beletweyne, Baidoa, Kismayo og Galcayo. Mange klagere vil likevel måtte reise landeveien fra Mogadishu for å komme frem til sitt retursted.

Fra EMDs dom av 28.06.2011 (Sufi and Elmi vs. UK) og frem til ca. 2016/2017 hadde vurderingen av reisevei betydning i saker hvor klagerne måtte reise gjennom et al-Shabaab kontrollert område. Det var da et spørsmål om klagerne hadde erfaring med å leve under al-Shabaabs styresett eller ikke.

Fra 2016/2017 har landinformasjonen endret seg noe (Landinfo Somalia: Praktiske og sikkerhetsmessige forhold ved reise i Somalia) og etter hvert også praksis. Det foregår utstrakt reisevirksomhet innad i Somalia, også i al-Shabaab kontrollerte områder. I saker som er behandlet siden 2016/2017 har man derfor lagt til grunn at man trygt kan reise i al-Shabaab kontrollerte områder forutsatt at man tar nødvendige forholdsregler og reiser med en av de mange bussene som frakter folk i Sør-Somalia. Bussjåførene må ha avtaler med al-Shabaab for å kunne kjøre i deres områder. De går også god for passasjerene på bussen. En forutsetning her er selvsagt at man ikke har noe uoppgjort med al-Shabaab.

5 Internflukt – utgangspunktene for vurderingen

I stornemndbeslutningen av 26.03.2010 uttalte flertallet blant annet følgende vedrørende internflukt i Somalia:

Det er etter Stornemndas syn ikke generelt grunnlag i tilgjengelig landinformasjon til å konkludere med at internflukt til andre deler av Sør-Somalia ikke vil være et adekvat alternativ.

[…]

På bakgrunn av tilgjengelig landinformasjon anser Stornemnda at det normalt vil være mulig å få hjelp fra andre medlemmer av sin klan. […] Stornemnda mener at det under enhver omstendighet ikke vil være urimelig å henvise til internflukt til områder der man har medlemmer av samme diya-gruppe. Muligens vil det heller ikke være urimelig å henvise til områder der man har klanmedlemmer utenfor denne gruppen, men dette må vurderes konkret.

Internflukt er ikke vurdert i stornemndvedtakene av 14.10.2010, 18.12.2012 eller 11.07.2017

I UNHCRs oppdaterte retningslinjer fra mai 2016 argumenterer UNHCR for at man må gjøre konkret vurdering av den enkelte sak. Samtidig mener UNHCR at man skal vise forsiktighet med å henvise folk som frykter al-Shabaab til internflukt i Sør-Somalia, da al-Shabaab har evnen til å slå til innenfor et stort geografisk område. Man bør heller ikke vise til myndighetsbeskyttelse, heller ikke i Mogadishu.

I henhold til praksis må klageren ha et nettverk på internflukt-stedet, jf. pkt. 4.2.1-4.2.3.

UNEs praksis (etablert i 2011 og videreført frem til i dag) tilsier at man i Somalia-saker vurderer internflukt til det tradisjonelle hjemmeområdet til klagerens klan. Klantilhørighet har betydning for hvor somaliere flykter. Somaliere som forlater et konfliktområde reiser ofte til områder hvor klanen tradisjonelt har vært bosatt, forutsatt at sikkerheten der er bedre enn på hjemstedet. I tillegg til sikkerhetssituasjonen, vil også de ressurser familien, øvrig nettverk og lokalbefolkningen der har til rådighet, være viktig.

På denne bakgrunn deles etter praksis spørsmålet om internflukt i Somalia-saker i to:

i) Internflukt i saker der anført klantilhørighet er lagt til grunn og nemndene følgelig har hatt muligheten til å vurdere a) om det finnes et aktuelt internfluktområde (de fleste klaner har egne, tradisjonelle hjemmeområder), og b) om internflukt til et slikt område er trygt og tilgjengelig.

ii) Internflukt der anført klantilhørighet ikke er lagt til grunn.

5.1 Internflukt – klan lagt til grunn

Internfluktvurderingen i saker hvor klantilhørigheten er lagt til grunn er gjennomgående konkrete og individuelle. Dette må sees i sammenheng med at det i de ulike sakene er snakk om forskjellige klaner med blant annet ulike hjemmeområder, eller mangel på hjemmeområder. Momenter som vektlegges i vurderingene er blant annet om internfluktområdet er kontrollert av al-Shabaab, om klagerne har nettverk, den humanitære situasjonen, anført klantilhørighet, samt klagernes øvrige returforutsetninger.

Ved vurdering av internflukt til Puntland eller Somaliland er det et krav i de to områdenes lovgiving at klagerne enten er født der eller har en klanmessig tilknyting til områdene. (Se blan annet Somalilands statsborgerskapslov). Hvis ikke er det en mulighet for at de vil bli deportert til Sør-Somalia.

Det bemerkes at sakene som er behandlet i all hovedsak omfatter menn, og at det p.t. foreligger få vedtak hvor betydningen av å være kvinne er drøftet i forbindelse med internflukt.

5.2 Internflukt – klan ikke lagt til grunn

I løpet av 2011 ble 21 saker behandlet i nemndmøte hvor spørsmålet var internflukt av klagere som ikke hadde sannsynliggjort sin anførte klantilhørighet. I alle sakene ble klageren henvist til internflukt et eller annet sted i Somalia, uten av nemndene viste til et bestemt internfluktområde. Begrunnelsen for ikke å vise til et bestemt internfluktområde, slik det i utgangspunktet kreves i stornemndvedtaket av 14.12.2006 (Kosovo), er at nemndene har ment at en somaliers klantilhørighet er svært viktig for hvor somaliere flykter, og dermed hva som vil være aktuelle internfluktområder. Da klagerne ikke anses å ha bidratt til å opplyse sakene sine, ved at anført klantilhørighet ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort, har nemndene ment at de ikke kan vise til et konkret internfluktområde. Nemndene har i vurderingene lagt vekt på at klagerne plikter å bidra til å opplyse sakene. Nemndene la for øvrig til grunn at det finnes trygge områder utenfor al-Shabaab kontroll i Sør-, Sentral- og Nord-Somalia, i den forstand at utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, jf. EMK art. 3 ikke er til hinder for retur. Nemndene ment også at det ikke forelå andre forhold som tilsa at internflukt ikke ville være tilgjengelig.

UNEs praksis i disse sakene har blitt nyansert etter Borgarting lagmannsretts dom av 16.01.2014 (12-121237ASD-BORG/03). Lagmannsretten uttaler blant annet at de:

…er enig med UNE i at det i utgangspunktet må være asylsøkerens oppgave å sannsynliggjøre klantilhørigheten sin. I dette tilfelle har lagmannsretten – i likhet med UNE – kommet til at det ikke er sannsynlig at [klagerens navn] tilhører Tunni-klanen. Dette kan imidlertid ikke innebære at man uten videre kan legge til grunn at [klagerens navn] har internfluktmulighet. Etter lagmannsrettens mening må det i denne situasjonen likevel foretas en nærmere vurdering av – ut fra det bevisbildet som saken ellers gir – om det foreligger mulighet for internflukt (side 9).

Videre la retten stor vekt på hvor lenge den aktuelle klageren hadde vært utenfor Somalia.

I saker UNE har behandlet etter lagmannsrettens dom har ikke dommen blitt ansett som en endring av praksis som sådan. Det er imidlertid lagt til grunn at dommen forutsetter en grundigere drøfting av klagernes individuelle returforutsetninger ved vurdering av internflukt. Spesielt gjelder dette hvorvidt klagerne har nettverk andre steder i hjemlandet enn på sitt hjemsted, og hvor lenge klagerne har vært utenfor hjemlandet.

Andre individuelle forhold kan være: helse, alder, kjønn, mm.

6 § 38 - Opphold på humanitært grunnlag 

I henhold til utlendingsforskriften § 8-1 må det foretas en individuell vurdering av den enkelte klagers forutsetninger for retur ved vurdering av opphold på humanitært grunnlag. Generelle sikkerhetsmessige og humanitære forhold i Sør-Somalia kan inngå som momenter i en helhetsvurdering, men tillegges ikke avgjørende vekt.

Eksempler på individuelle forhold som kan vektlegges i vurdering av opphold på humanitært grunnlag er: kjønn, helse, barnets beste mv.

6.1 § 38 - barnefamilier

Retur av barnefamilier til Mogadishu ble vurdert i tre nemndmøter våren 2015. Alle tre nemndene mente at det ikke var grunnlag for å gi en tillatelse på humanitært grunnlag. Det ble vist til at familiene har nettverk på hjemstedet som kan hjelpe dem. Videre ble den begrensede tilgangen til f.eks. helsehjelp og skoletilbud i liten grad vektlagt. Nemndene viste til at dette er momenter som vil kunne gjøre seg gjeldene i svært mange utlendingssaker og at innvandringsregulerende hensyn derfor talt mot at slike momenter tilleggs særlige vekt.

UNE har i liten grad behandlet denne type saker siden 2015, men praksis ble fulgt opp i en sak fra 2018 som omhandlet en mor med en kronisk syk sønn.

Det foreligger ikke en avklart praksis for retur av barnefamilier til andre deler av Sør-Somalia. UNE bemerker at oppvekstsvilkårene og den humanitære situasjonen gjennomgående er dårligere i de øvrige delene av Sør-Somalia enn i Mogadishu.

6.2 § 38 – fornyelsessaker

Fornyelsessaker er saker hvor klagerne har fått innvilget en begrenset og midlertidig tillatelse av enten UDI eller UNE, og hvor de ved søknad om fornyelse av tillatelsen har fått avslag hos UDI, eller hvor det klages over begrensningene i tillatelsen. Disse sakene omtales her fordi de kommer tilbake i UNE i nye runder med søknad om fornyelse.

Også her kan det skilles mellom saker hvor klan er lagt til grunn, og saker hvor klan ikke er lagt til grunn.

I 2011 ble det behandlet 36 fornyelsessaker i nemndmøter hvor utlendingsloven § 38 ble vurdert. I to av disse ble anført klantilhørighet lagt til grunn. I begge sakene ble det innvilget ordinære tillatelser uten begrensninger, jf. nevnte bestemmelse.

I de øvrige 34 sakene ble ikke anført klantilhørighet lagt til grunn. I 25 av sakene ble det gitt tillatelser jf. lovens § 38, med begrensinger jf. bestemmelsens femte ledd bokstav a og b. Begrensningene innebærer at tillatelsene ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelser eller familiegjenforening. Tillatelsene kan fornyes. Begrensingene ble satt fordi nemndene har ment at om klagerne ikke har sannsynliggjort sin anførte klantilhørighet og derfor heller ikke sannsynliggjort sin identitet.

I 2 av de 34 sakene ble det gitt tillatelse uten begrensninger. De 7 siste sakene ble ikke tatt til følge.

I sakene hvor det ble gitt tillatelse (både med og uten begrensinger) er tillatelsene begrunnet med en kombinasjon av den vanskelige humanitære situasjonen i 2011/2012 og det faktum at klagerne hadde vært lenge utenfor Somalia på det tidspunktet (de fleste ankom Norge i 2003/2004). I tillegg ble det sett hen til at de tidligere har hatt en midlertidig tillatelse. Enkelte nemnder vektla også klagerens forventning om fornyelse av tillatelsen.

I kun en av de 36 fornyelsessak medførte innvandringsregulerende hensyn at klageren ikke ble innvilget en tillatelse.

6.3 § 38 Begrensede tillatelser: ID-tvil og andre særlige grunner

ID-tvil:
Som det fremgår av pkt. 6.2 etablerte UNE en praksis i 2011 om at tvil om identitet ved innvilgelse av en tillatelse etter lovens § 38 tilsier at tillatelsen begrenses etter § 38 femte ledd. Praksisen er fortsatt gjeldene i dag.

ID-tvilen kan oppstå fordi klagerne har gitt divergerende opplysninger om sin identitet, eller fordi de ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort sin identitet, herunder blant annet anførte klantilhørighet og hjemsted. Klantilhørighet anses som en del av somalieres identitet fordi klanen sier noe om en somaliers familienettverk og navn, eksemplifisert ved at en somaliers navn utgjør de tre første leddene i klanrekken regnet nedenfra: «fornavn» (egennavn), «mellomnavn» (fars navn), «etternavn» (bestefars navn). Videre tilsier tvil om hjemsted tvil om nasjonalitet og dermed identitet. Det vises til at etniske somaliere tradisjonelt er bosatt i blant annet Kenya, Etiopia og Djibouti i tillegg til Somalia. Praksisen er fortsatt gjeldene.

Jevnlig behandler UNE saker hvor klagerne ønsker å få opphevet begrensingene i tillatelsene sine. Praksis tilsier at fremleggelse av somaliske identitetsdokumenter alene ikke er egnet til å sannsynliggjøre en somaliers identitet, og dermed heller ikke eventuelt oppheve begrensningene i tillatelsene. Til det er notoriteten på somaliske dokumenter for dårlig. Se pkt. 6.4. I noen saker har somaliske pass blitt tillagt noe vekt i en helhetsvurdering hvor klagernes øvrige identitetsopplysninger har vært ansett som sannsynliggjort.

Andre særlige grunner:
Tillatelser kan også begrenses etter lovens § 38 femte ledd på grunn av andre særlige grunner. Eksempel på andre særlige grunner er saker hvor UNE f.eks. legger til grunn at klageren utelukkende kom til Norge for å få helsehjelp og ikke har et reelt beskyttelsesbehov. Det er kun et fåtall Somalia-saker hvor en tillatelse er blitt begrenset pga. andre særlige grunner. Her er det i utgangspunktet ikke mulig å få opphevet begrensningene i tillatelsen. Begrensningene består i at de ikke får permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening. Tillatelsen kan fornyes.

6.4 Fremleggelse av somaliske pass

Som nevnt under pkt. 6.3 har somaliske pass svært lav notoritet og tillegges i utgangspunktet liten vekt selv om norske myndigheter anerkjenner passene som gyldige reisedokumenter i Norge. Til det har underlagsdokumentene for dårlig notoritet.

Heller ikke bekreftelser på klagernes identitet fra venner eller ulike somaliske organisasjoner er egnet til å sannsynliggjøre en identitet. Også her er notoriteten for dårlig.

UNE ber likevel klagerne fremlegger somaliske pass i saker hvor deres identitet i utgangspunktet anses sannsynliggjort og hvor UNE innvilger en tillatelse på humanitært grunnlag, jf. lovens § 38. Bakgrunnen for denne praksisen er at det da er somaliske myndigheter som går god for klagernes opplysninger om statsborgerskap. Dette bidrar til å ivareta notoriteten til norske utlendingspass fordi norske myndigheter slipper å utstede pass med opplysninger som ikke kan etterprøves.

I slike saker – hvor UNE har bedt klagerne legge frem pass og hvor identiteten anses sannsynliggjort – innvilges klagerne en ettårig begrenset tillatelse etter lovens § 38 femte ledd, med mulighet for fornyelse. Dersom klageren fremlegger somalisk pass, eller fremlegger dokumentasjon på at han/hun ikke kan fremskaffe pass av grunner som ligger utenfor klagerens kontroll, kan UDI vurdere hvorvidt begrensningene skal oppheves ved fornyelse av tillatelsen.