Sammendrag: Familie

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Anmodningen ble tatt delvis til følge. Dissens.

Et søskenpar søkte familieinnvandring med herboende mor og sa at deres far, som var skilt fra mor, nettopp var død. Barna var etter det opplyste 14 år og 16 år. UDI avslo uht mor/barn relasjonen ikke var sannsynliggjort og heller ikke at mor hadde hatt foreldreansvar. I klagen var det bedt om at det ble tatt DNA-test. UNE avslo uht manglende sannsynliggjøring av mor/barn relasjon og viste til at mor halvannet år tidligere, ifbm egen søknad om opphold i riket, ikke hadde opplyst å ha disse barna eller vært gift med deres far.

Yngste barn søkte på nytt etter avslaget fra UNE og UDI avslo uht at det ikke var sannsynliggjort at mor hadde del i foreldreansvaret da dette etter somalisk tradisjon blir overtatt av fars familie. I forbindelse med klagesaken ble det innsendt en privat DNA-test som konkluderte med mor/barn relasjon. UNE opprettholdt avslaget og viste til at en DNA-test ikke bekrefter at mor har hatt foreldreansvaret. Avgjørelsen ble klaget inn for Sivilombudsmannen (SOM) mente bl a at en automatisk anvendelse av somaliske regler om foreldreansvar ville kunne gi resultater sterkt i strid med norsk rettsfølelse og ba om at UNE vurderte saken på nytt. UNE opprettholdt tidligere avgjørelse i en ny beslutning uht til samme grunn. SOM anbefalte da en rettslig prøving av praksisen med å legge til grunn at fars familie automatisk overtok foreldreansvaret. Oslo tingrett kjente vedtak/beslutning fra UNE ugyldig da en slik praksis måtte anses å stride mot kvinnekonvensjonen og mot norsk rettsfølelse.

Det ble fattet nytt klagevedtak i saken etter at herboende mor og bror hadde blitt intervjuet i UNE. UNE viste til at det var vanskelig å fastslå i hvilken grad mor hadde utøvet foreldreansvar, men la dette til grunn for den videre vurderingen av saken. I og med at barnet var over 15 år da søknad ble fremmet, ble søknaden avslått uht at underholdskravet ikke var oppfylt. Vedtaket ble klaget inn for SOM som konkluderte med at UNE hadde brutt utredningsplikten i den første saken da det ikke var tatt DNA-test i regi av utlendingsmyndighetene, hvilket hadde avgjørende betydning for utfallet av den andre søknaden. SOM ba også om at UNE tok stilling til alle sentrale vilkår i saken, med mindre det var uomtvistelig at et avgjørende vilkår ikke var oppfylt, f eks at DNA-test avkrefter slektskapet.

Nemnda kom til at et grunnvilkår for tillatelse ikke var oppfylt, idet oppgitt identitet ikke kunne anses sannsynliggjort. Det var ifbm med første søknad gitt ulike opplysninger om hvor barna var født, hva deres far het, hvor barna hadde bodd, hvor far døde og hva andre nære slektninger het. Nemnda la til grunn at det ikke var en saksbehandlingsfeil at UNE ikke hadde tilbudt DNA-test da dette tilbys i saker der de øvrige vilkår for tillatelse er oppfylt, dvs der det bare er tvil om en biologisk relasjon. Her var det tvil om barnets identitet. Nemnda tok således ikke stilling til øvrige vilkår da den mente at det ikke hadde betydning for sakens utfall.

Nemndas flertall ved nemndmedlemmene mente det likevel burde gis tillatelse i og med at saken hadde versert som mange år og klageren hadde fått en forventning om å få en tillatelse etter å ha fått «medhold» av SOM og av retten. Uttalelser fra SOM må veie tungt og det er vanskelig å gå i mot SOMs føringer i en sak. Videre ble det vist til at saken hadde versert i 9 år og ved et avslag trolig ville bringes inn for SOM på nytt. Videre ble det lagt vekt på at UNE i avgjørelsene av den andre søknaden, ikke hadde sagt at den private DNA-testen ikke kunne tillegges vekt. Flertallet fant at tillatelse burde gis etter lovens § 38 på tross av at oppgitt identitet ikke var sannsynliggjort og at det ble dispensert fra underholdkravet.

Oppgitt identitet ble ikke ansett sannsynliggjort. I tillegg til de uoverensstemmelser mv som fremkom i forbindelse med første søknad, ble troverdigheten av identitetsopplysninger og øvrige opplysninger vesentlig svekket av de opplysninger som ble gitt i tilknytning til den andre søknaden, av mor og bror i intervju i UNE og av brors søknad om beskyttelse i Norge. Det eneste som ble lagt til grunn er at klageren var etnisk somalier.

Tillatelsen ble følgelig begrenset til ikke å gi grunnlag for familieinnvandring eller permanent oppholdstillatelse.