Sist oppdatert: 19.01.2020 19.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Mann søkte beskyttelse i 2018. Han fremla ikke pass eller andre identitetsdokumenter. Klageren opplyste at han hadde konvertert til kristendommen i hjemlandet etter å ha vært med på møter i en hjemmekirke. Han anførte at iranske myndigheter ville drepe ham pga. det. I Norge hadde han tatt kontakt med en liten menighet rett etter ankomst, og han ble døpt etter relativt kort tid. UDI avslo søknaden under henvisning til at forklaringen ikke ble lagt til grunn. I klagen ble forklaringen fastholdt og det ble vist til at han hadde opprettet instagramkonto hvor han delte bibelsitater. Det var bekreftelser på dåp og deltagelse i menigheter.

Nemnda bemerket blant annet at klageren ikke hadde gjort det som var mulig for å dokumentere eller sannsynliggjøre sin identitet. Han burde evt. ha kunnet be familie i hjem- eller utland om bistand. Nemnda mente at det foruten dette var flere forhold som til sammen svekket klagerens generelle troverdighet i en slik grad at den senkede bevisterskelen ikke kom til anvendelse. Det ble vist til konkrete forhold ved hans forklaring om utreisen og reisen til Europa, om at han ikke hadde hatt noen som helst kontakt med familien, hverken i hjem- eller utland, og grunnen til det, hull i hans forklaring om utdannelse og arbeid, samt konkrete forhold som stred mot landinformasjon og logikk. Det ble ikke lagt til grunn at klageren hadde konvertert i Iran. Etter en konkret vurdering, hvor også klagerens kristne aktivitet i Norge ble tatt med i vurderingen, kom nemnda til at det heller ikke var sannsynliggjort at klageren nå var en reell konvertitt. For nemnda fremstod asylforklaringen som fabrikkert – det fremstod i det hele tatt som om han planmessig og fra første stund hadde bygget seg opp en asylhistorie om konvertering. Det var heller ingenting som tilsa at iranske myndigheter var oppmerksomme på klageren. Klageren ble ikke ansett å ha velbegrunnet frykt for forfølgelse på bakgrunn av konvertering, hverken reell eller tillagt.

Vilkårene for beskyttelse etter lovens § 28 første ledd var ikke oppfylt. Det forelå hverken sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge i saken, jf. § 38.

Var dette sammendraget nyttig?