Sammendrag: Utvisning

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte. Klagen ble tatt delvis til følge. Enstemmig.

Klageren var 14 år gammel da han kom til Norge som overføringsflyktning med foreldre og søsken i Norge. Klageren fikk bosettingstillatelse i 1996.

Klageren ble domfelt første gang da han var ca. 23 år gammel. I tiden etter ble han idømt fengselsstraff flere ganger, samt ilagt forelegg en rekke ganger for blant annet fullbyrdete grove tyverier, forsøk på grove tyverier, legemsbeskadigelse, og overtredelser av veitrafikkloven. Etter dom i 2007 hvor han ble han dømt til fengsel i ett år, ble klageren forhåndsvarslet om utvisning. Saken ble senere henlagt, under henvisning til at han hadde barn i riket, og hans lange botid. De ble presisert at han ville kunne bli utvist dersom han begikk nye straffbare forhold.

I 2012 ble klageren ble på ny domfelt for i alt 59 forhold som knytter seg til tyveri ved innbrudd; blant disse var 28 av forholdene fullbyrdede grove tyverier, og 29 forsøk på grove innbrudd. Han ble ilagt fengselsstraff på to år og fire måneder. Et drøyt år senere ble han på nytt idømt fengselsstraff: denne gang tre år og åtte måneder for nye 29 fullbyrdede grove tyverier ved innbrudd og seks forsøk på slik. Han ble igjen forhåndsvarslet om utvisning.

UDI fattet vedtak om utvisning og innmelding i SIS. UDI uttalte at de forholdene klageren var dømt for i utgangspunktet tilsier varig innreiseforbud, men la vekt på at klageren har barn i Norge og hans lange botid, og begrenset innreiseforbudet til fem år.

Nemnda bemerket at klageren er dømt for omfattende vinningskriminalitet gjentatte ganger, og at han gjennom sine mange lovbrudd gjennomgående har vist en mangel på respekt for norske lover og regler. Selv om klageren kom hit som ungdom er det ikke noe absolutt vern mot utvisning av lovbrytere som har kommet til Norge i ung alder. Klagerens straffbare forhold er heller ikke å anse som ungdomskriminalitet, ettersom han ble straffet første gang i en alder av 23 år. Til tross for lang botid, mente nemnda at klagerens grad av integrering fremsto som begrenset; han har tilbragt flere år i fengsel, hans tilknytning til arbeidslivet er meget begrenset, og hans omgangskrets har for det meste vært i vietnamesiske miljøer. Klageren har også flere ganger reist på lengre ferier til Vietnam de senere år, han har opplyst at han har venner der og han snakker og skriver språket.

Nemnda vurderte klagerens tilknytning gjennom familie. Han har tre barn i riket som han aldri har bodd sammen med. Moren har foreldreansvaret alene. Klageren har hatt noe samvær under tilsyn med barna under fengselsoppholdet. Etter endt soning har de avtalt samvær fra gang til gang. Etter en konkret vurdering kom nemnda til at innreiseforbudet skulle reduseres ytterligere til to år. Dette av hensyn til barnas mulighet for å opprettholde og videreutvikle kontakten de hadde etablert med sin far etter avsluttet soning.