Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i sekretariatet ihht delegasjon i interne retningslinjer.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Kvinne søkte beskyttelse i 2018. Hun fremla ikke pass eller annet godkjent reisedokument.

Klageren opplyste at hun kom til Europa med visum til Frankrike. Hun fortalte at hun hadde store helseproblemer og at hun derfor ønsket å være i Norge sammen med et familiemedlem.

Norge anmodet Frankrike om å overta klageren etter Dublin III-forordningen artikkel 12 (4). Frankrike besvarte ikke anmodningen innen fristen og ble forpliktet til å motta klageren etter forordningens artikkel 22 (7) (stilltiende aksept). Frankrike ble derfor ansvarlig land for behandlingen av klagerens asylsøknad.

Klageren anførte i klagen til UNE at hennes helseproblemer påvirker hennes hverdag i så stor grad at hun trenger bistand fra sitt familiemedlem i Norge.

UNE la i sitt vedtak til grunn at det ikke var tilstrekkelig dokumentert eller sannsynliggjort at klageren var avhengig av bistand fra sitt familiemedlem i Norge. UNE mente at Dublin III-forordningens artikkel 16 ikke var oppfylt i saken. Det ble vist til at familiemedlemmet hadde bodd i Norge i lengre tid og at klageren hadde klart seg fint uten bistand fra vedkommende i denne perioden. De anførte helseproblemene var ikke dokumenterte og klageren ville uansett kunne få adekvat helsehjelp og oppfølging av fransk helsevesen.

UNE viste til at klagerens familiemedlem ikke omfattes av definisjonen av familie i Dublin III-forordningens artikkel 2 (g) og at klageren derfor ikke har en tilknytning til Norge, jf. utlendingsforskriften § 7-4 første ledd. Det var heller ingen «særlige grunner» for å ta saken til realitetsbehandling i Norge, jf. utlendingsforskriften § 7-4 andre ledd.

UNE viste til at Frankrike er bundet av prinsippet om non-refoulement og la til grunn at klageren ville få en individuell behandling av sin asylsøknad i tråd med de konvensjoner og traktater som Frankrike i likhet med Norge er bundet av.