Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken gjelder en statusklage, og ble behandlet i nemnd med personlig fremmøte.

Klagen ble tatt til følge. Dissens.

Mann ankom Norge sammen med sin mindreårige bror og søkte beskyttelse.

Han fremla ikke pass eller andre identitetsdokumenter. Klageren opplyste at foreldrene og den yngste broren hadde druknet under reisen over havet på veien til Europa. Han anførte at han frykter forfølgelse i hjemlandet fordi afghanske myndigheter og lokalsamfunnet tillegger ham en homofil legning. Han opplyste at han hadde blitt utsatt for et seksuelt overgrep på politistasjonen hvor hans mor arbeidet. Da klageren og moren hadde anmeldt forholdet, hadde klageren blitt pågrepet og fengslet. Han satt fengslet i to år uten noen rettsprosess, og ble torturert. Etter løslatelsen ble han nektet videre skolegang fordi det gikk rykter på hjemstedet om han var straffet for homofili. Familien ble truet og trakassert i lokalsamfunnet og måtte flytte til en annen by. Også der ble klageren nektet skolegang på grunn av anklagene om homofili.

UDI avslo søknaden om beskyttelse. Klageren fikk imidlertid opphold på humanitært grunnlag. Han ble gitt en begrenset tillatelse fordi han ikke hadde dokumentert sin identitet. UDI opphevet senere begrensningene da klageren skaffet seg afghansk pass og fremla dette.

I klagen over UDIs vedtak, fastholdt klageren at han risikerte forfølgelse ved en eventuell retur, og at han derfor hadde krav på beskyttelse.

Nemndas mindretall mente at klageren ikke tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort det anførte beskyttelsesbehovet. Mindretallet viste blant annet til at han fremsto med generelt vekket troverdighet, og at han hadde forklart seg motstridende om forhold som var sentrale for det anførte beskyttelsesbehovet.

Nemndas flertall la klagerens asylforklaring til grunn, og mente at han risikerer forfølgelse fordi han blir oppfattet som homofil av omgivelsene (tillagt seksuell legning). Forfølgelsen ble ansett å ha årsakssammenheng med konvensjonsgrunnen «spesiell sosial gruppe». Flertallet viste til at homofili ikke er akseptert i Afghanistan og at det kan føre til alvorlige reaksjoner og overgrep. Videre ble det lagt til grunn at myndighetene hverken har evne eller vilje til å beskytte en person som utsettes for overgrep fra privatpersoner. Flertallet mente at klageren ikke vil kunne etablere seg på nytt sted uten at hans bakgrunn og ryktene om at han er homofil blir kjent. Klageren kunne derfor ikke henvises til internflukt, og ble gitt oppholdstillatelse med flyktningstatus.

Klagerens identitet ble ansett sannsynliggjort på bakgrunn av det fremlagte passet.