Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ikke tatt til følge.

Sammendraget gjelder en asylsøker fra Afghanistan som opplyste å være under 18 år ved ankomst. Det ble ikke fremlagt noen identitetsdokumenter. Det ble gjennomført en aldersundersøkelse av klageren. I samtaler med UDI opplyste klageren å være over 18 år. Andre involverte i saken uttalte at klageren fremstod som moden.

Som grunnlag for å søke beskyttelse opplyste klageren at han fryktet å bli tvangsrekruttert til Taliban. Han fryktet også å bli sett på som vantro ved en retur til Afghanistan siden han hadde oppholdt seg i utlandet. Klageren opplyste også at han trengte hjelp grunnet en fysisk skade, og derfor måtte få opphold i Norge.

UNE la til grunn, som UDI, at klageren var over 18 år. Det ble her vist til hva som er uttalt om klagerens alder.

UNE la videre ikke til grunn klagerens forklaring om tvangsrekruttering til Taliban. I vurderingen ble det vist til at klageren hadde forklart seg lite detaljert om denne anførselen. I vurderingen ble det videre vist til landinformasjon vedørende tvangsrekruttering og at klagernes forklaring for hvorfor Taliban ønsker å rekruttere ham fremstod som lite plausibel. I tillegg viste UNE til at klageren i klageomgangen hadde gitt ytterligere opplysninger om tvangsrekrutteringen som ble vurdert å være et forsøk på å utbygge forklaringen. Dette mente UNE ytterligere svekket troverdigheten.

UNE mente at klageren ikke risikerte forfølgelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UNE viste til UDIs vurdering av anførselen om risiko ved retur fordi han ville bli sett på som vantro ved retur. I denne vurderingen ble det vist til at det ikke foreligger noen dokumentasjon på at tidligere returnerte til Afghanistan oppfattes å være vantro.

Videre mente UNE at det ikke forelå en reell fare for å bli utsatt for forhold etter utlendingsloven § 28 bokstav b. Den generelle sikkerhetssituasjonen på klagerens hjemsted ble vurdert til å være trygg med tanke på en retur dit.

Det forelå etter UNEs vurdering ingen sterke menneskelige hensyn i saken eller tilknytning til Norge som kunne danne grunnlag for opphold. Det hadde blitt sett hen til klagerens fysiske skader som ikke var akutt eller livstruende. UNE mente at klageren hadde gode returforutsetninger, og viste til at han hadde utdannelse og nettverk.

Var dette sammendraget nyttig?