Sammendrag: Utvisning
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble ikke tatt til følge. Varig utvisning etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav c, fordi klageren var dømt til fengsel i Norge for en grov voldtekt. Også registrert i Schengen informasjonssystem (SIS).
Klageren kom til Norge tidlig på 1990-tallet, da han var tenåring. Han ble dømt til tre år og seks måneders fengsel på 2000-tallet, for en grov voldtekt. Han var dømt for en sedelighetsovertredelse også før dette: han ble på 1990-tallet dømt til seks måneders betinget fengsel for samleie med barn under 14 år, samt flere andre straffbare forhold.
Klageren har tidligere hatt midlertidige oppholdstillatelser i Norge, med noen avbrudd. Han hadde ikke oppholdstillatelse på tidspunktet for den grove voldtekten. Den siste oppholdstillatelsen hans utløp i 2007.
Før han skulle begynne å sone dommen på 2000-tallet, rømte han til et annet europeisk land. Han ble først pågrepet der og utlevert i 2016, og begynte da soningen i Norge.
Basert på hans egne opplysninger la UNE til grunn at han var etiopisk borger, og vurderte derfor om han kunne returneres dit.
UNE vurderte om utvisning ville være uforholdsmessig, se utlendingsloven § 70. UNE la avgjørende vekt på at det straffbare forholdet han hadde begått, var svært alvorlig.
Selv om klageren kun var en ung tenåring da han ankom Norge, anså UNE tilknytningen hans til Norge som ikke særlig sterk lenger, særlig fordi han hadde vært utenfor Norge i ti år før han ble utlevert for å sone.
Vedrørende tilknytningen til hjemlandet, la UNE til grunn at han enten aldri hadde bodd i Etiopia, eller at han ikke hadde bodd der siden han var nyfødt. Han kommer fra grenseområdene mellom Etiopia og Somalia, og det var oppfylt at han flyktet med familien til Somalia det året han ble født. UNE anså det derfor usikkert om han hadde særlig tilknytning til hjemlandet. UNE viste imidlertid til at han behersket språket i den somaliske regionen i Etiopia, og at han var en voksen mann som ikke var avhengig av familie eller annet nettverk for å klare seg. Det framstod heller ikke usannsynlig at familien hadde kontakter i hjemlandet som kunne hjelpe han. UNE kom til at den begrensete tilknytningen til hjemlandet ikke var nok til at utvisning ville være uforholdsmessig, på bakgrunn av alvorligheten av de straffbare handlingene.
Det var opplysninger om at klageren hadde PTSD med sterke dissosiative og hallusinatoriske symptomer. Det var imidlertid omstendigheter som tydet på at han overdrev symptomene. Det ble blant annet også lagt vekt på UNEs rådgivende psykiaters uttalelse om at det ikke var sannsynlig at PTSD ville utvikle seg til en mer alvorlig sinnslidelse, for eksempel en psykoselidelse. UNE kom til at klagerens lidelse ikke var alvorlig nok til å gjøre utvisning uforholdsmessig.
Klageren hadde ektefelle og barn i et annet europeisk land. UNE la ikke vekt på det, siden de ikke bodde i Norge.
UNE mente etter dette at et varig innreiseforbud ikke var uforholdsmessig, se § 71.
UNE kom også til at han ikke var vernet mot å returnere til Etiopia, fordi han ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse, eller sto i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur dit, se utlendingsloven § 73.