Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke var vesentlige tvilsspørsmål. Klagen ble ikke tatt til følge.

Mann fra Wardak-provinsen søkte om beskyttelse i 2015. Han la ikke frem identitetsdokumenter, men fremviste kopi av en tazkera (afghansk ID-dokument). Som grunnlag for søknaden om beskyttelse oppga klageren at han fryktet å bli drept av Taliban fordi han hadde arbeidet for den afghanske nasjonalhæren. I klageomgangen anførte han i tillegg at han fryktet alvorlige reaksjoner fra afghanske myndigheter fordi han hadde desertert.

UNE tok ikke stilling til klagerens oppgitte identitet, fordi han uansett ikke hadde krav på en oppholdstillatelse. Sentrale aspekter ved asylforklaring hadde svekket troverdighet. UNE tok likevel ikke stilling til om forklaringen var tilstrekkelig sannsynlig, fordi det uansett ikke var avgjørende for utfallet.

UNE mente at militært personell som slutter i jobben, normalt ikke lenger vil være spesielt utsatt for målrettede angrep fra Taliban. På grunn av klagerens individuelle situasjon, ble det likevel lagt til grunn at lokale Taliban-grupperinger på klagerens hjemsted kunne utgjøre en risiko for ham. Han fylte derfor i utgangspunktet vilkårene i lovens § 28 første ledd bokstav a. I likhet med UDI, mente UNE imidlertid at han kunne få effektiv beskyttelse ved å ta opphold i byen Mazar-e Sharif. Retten til anerkjennelse som flyktning gjaldt derfor ikke, jf. lovens § 28 femte ledd. UNE mente at Taliban ikke ville bruke ressurser på å oppsøke og forfølge ham i Mazar-e Sharif. Videre ble det vist til at afghanske myndighetene generelt hverken har vilje eller kapasitet til å rettsforfølge eller rette andre, alvorlige sanksjoner mot desertører fra nasjonalhæren. Det var ingen opplysninger som tilsa at klageren utgjorde et unntak fra dette generelle bildet. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Mazar-e Sharif ble ansett å være tilstrekkelig stabil til at klageren kunne returnere dit. På bakgrunn av denne vurderingen mente UNE at klageren heller ikke hadde krav på beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav b.

Det forelå ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som kunne danne grunnlag for opphold etter lovens § 38.