Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte

Klagen ble tatt til følge. Dissens.

Mann søkte om beskyttelse i 2016. Han fremla ingen identitetsdokumenter, men fremviste mobilbilde av sitt id-kort (kart-e melli) ved politiregistreringen.

Klageren opplyste at han hadde konvertert til kristendommen i Iran samt deltatt i kristne aktiviteter, og at han var i myndighetens søkelys fordi han hadde en onkel som jobbet i Ettelaat og var kjent med klagerens konvertering. UDI avslo asylsøknaden under henvisning til at den ikke ble ansett som tilstrekkelig sannsynliggjort.

Ved vurderingen av troverdigheten av klagerens asylforklaring delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Nemndas flertall la forklaringen til grunn mens mindretallet ikke gjorde det og viste til UDIs vurdering.

Ved vurderingen av beskyttelsesbehovet fant nemndas flertall at det ikke var en generell risiko for forfølgelse av kristne konvertitter i Iran, men at det var en utadrettet aktivitet som kunne være et moment som tilsa økt risiko. Ved en konkret vurdering oppfattet nemndas flertall klageren slik at han ved en retur til Iran ville oppsøke kristne miljøer (hjemmekirker), men kanskje ikke ha en misjonerende rolle. Nemndas flertall la imidlertid til grunn at klagerens onkel kjente til klagerens konvertering, og at det følgelig måtte legges til grunn at også iranske myndigheter kjente til klagerens konvertering og kristne aktiviteter. Ved retur til Iran var det derfor en reell mulighet for at klageren ville bli stanset av iransk politi i kontroll på flyplassen. Dette ble satt i sammenheng med at klageren hadde en aktiv, kristen profil på Facebook og at onkelen hadde uttalt seg truende om sin informasjon om klageren. Nemndas flertall mente derfor at klageren kunne risikere alvorlige reaksjoner i form av avhør, arrestasjon og fengselsstraff.

Nemndas flertall mener at det forelå tvil om hvilken risiko som var til stede for de eventuelle overgrep som klageren kunne bli utsatt for ved en retur, men konkluderte med at tvilen måtte komme ham til gode. På denne bakgrunn mente flertallet at det forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av religion, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og flyktningkonvensjonen. Klageren fylte dermed vilkårene for å bli ansett som flyktning.

Oppgitt identitet ble ansett ikke sannsynliggjort.

Tillatelsen ble gitt for ett år av hensyn til fortsatt identitetskontroll, jf. utlendingsforskriften § 10-13.