Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Sammendraget gjelder en etnisk tadjiker fra Afghanistan som kom til Norge i slutten av november 2015. Han fremla ingen identifikasjonsdokumenter. Han opplyste å være enslig mindreårig, og en aldersundersøkelse ble gjennomført. Som grunnlag for søknaden om beskyttelse forklarte klageren at hans far arbeidet for et sikkerhetsfremmende firma som jobbet over hele Afghanistan. Taliban mente at pengene faren tjente var haram, og at han jobbet mot dem. Klageren var familiens overhode siden faren ikke var hjemme, og han ble derfor stadig trakassert av Taliban. Taliban spurte ham om hvorfor faren arbeidet med dette. Klageren ble stadig banket opp og han ble også tvunget til å arbeide for Taliban med å frakte ammunisjon og våpen. På grunn av alt som skjedde ringte moren til faren for å få ham til å slutte i jobben sin. Faren kom så tilbake, men Taliban tok da over provinsen de kom fra. Klageren sov da dette skjedde, og familien var forduftet da han våknet. Klageren flyktet ut av Afghanistan. Han møtte en slektning i Tyrkia som ordnet med smugler, slik at klageren kunne reise videre inn i Europa.

UNE kom frem til at klageren var mindreårig da han kom til Norge, men at han var eldre enn oppgitt slik at han var å regne som 18 år på vedtakstidspunktet. I vurderingen ble det vektlagt at aldersundersøkelsen konkluderte klageren å være minst 19 år, samt at det hadde gått nesten to år siden undersøkelsene fant sted.

UNE mente videre at klageren ikke risikerte forfølgelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Om Talibans trakassering viste UNE til at dette er ikke forfølgelse etter kravene som er stilt i flyktningkonvensjonen og utlendingsloven. For at en reaksjon skal kunne defineres som forfølgelse måtte det være av et visst alvor. UNE mente videre etter en samlet vurdering at det ikke forelå tilstrekkelige holdepunkter for at klageren risikerte forfølgelse i hjemlandet. Det forelå ikke opplysninger som tilsa at han risikerte forfølgelse på grunn av farens arbeid. Klageren hadde videre opplyst at faren uansett hadde bestemt seg for å slutte i firmaet da klageren forlot Afghanistan. Det forelå ikke holdepunkter for at Taliban fortsatte å forfølge personer ikke lengre arbeidet for afghanske myndigheter eller afghanske styrker.

Videre mente UNE at det ikke forelå en reell fare for å bli utsatt for forhold etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Sikkerheten på hjemstedet var tilstrekkelig trygg for en retur, til tross for en krevende situasjon. Denne situasjonen var imidlertid ikke så alvorlig at den var til hinder for retur på generelt grunnlag.

Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som kunne danne grunnlag for opphold.