Sammendrag: Utvisning

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ikke tatt til følge. Enstemmig.

Kvinne søkte om beskyttelse i 2007. UNEs vedtak om avslag ble fattet i 2009 og hun fikk utreisefrist høsten 2009. Det har vært flere omgjøringsanmodninger uten at de har nådd frem, den siste avgjort i januar 2015.

Forhåndsvarslet om utvisning i 2014, UDIs vedtak truffet i 2016. I klagen anført fare for reaksjoner i hjemlandet, samt hensynet til familien. Klageren har to barn født etter avslag på opphold. Barnas far er HIV-positiv og det ble anført fare for alvorlig sykdom og manglende omsorgsevne fra hans side.

UNE har gjentatte ganger søkt å få oppdaterte medisinske opplysninger på barnas far og også en redegjørelse for hvorfor han anses ikke å ha omsorgsevne uten å ha mottatt komplette helseopplysninger.

Nemnda la til grunn at det er tale om et svært langt ulovlig opphold og at det foreligger alvorlig brudd på utlendingsloven. Grunnvilkårene for utvisning foreligger. Nemnda anså at det ikke var forhold ved klageren som tilsa at det var uforholdsmessig overfor henne å utvise. Barnas far er p.t. velfungerende og nemnda anså at utvisning ikke vil være uforholdsmessig for ham.

Det vesentlige av nemndas vurdering var vedrørende barna. De er små barn som har sin nærmeste tilknytning til moren siden hun har vært hjemme med dem. Nemnda kunne ikke se at det var særlige forhold ved barna som tilsa at en utvisning ville være særlig belastende for dem. Nemnda vektla at utvisning, som uttalt av Høyesterett, vil medføre belastning for barna, men at denne ikke ville være uvanlig stor. Nemnda mente at faren ville kunne ta seg av barna selv om dette ville være en utfordring - som det er for alle enslig foreldre. Dessuten mente nemnda at det var en avgjørelse foreldrene måtte ta om de skulle bli her eller bli med mor selv om nemnda var klar over at datteren har asyl i Norge grunnet faren for kjønnslemlestelse. To nylige dommer fra hhv. Borgarting lagmannsrett og Oslo tingrett ble ansett som konkrete og ikke en endring av tidligere klar forvaltningspraksis og rettspraksis. Samlet sett kom nemnda at utvisning for to år ikke ville være uforholdsmessig for klageren eller hennes familiemedlemmer.