Sammendrag: Utvisning
Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi det ikke var tvil om faktum i saken, og nemndleder anså det åpenbart at personlig fremmøte ikke ville ha betydning for avgjørelsen, jf. at UDI har gjennomført et eget intervju med klageren i anledning utvisningssaken.
Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.
Klageren kom til Norge da han var 13 år gammel, i 2003, i familieinnvandring med sin mor, og var på vedtakstidspunktet 28 år gammel.
Fra 2008 til 2017 er han domfelt en rekke ganger for straffbare forhold. De alvorligste forholdene gjelder fem års fengsel for drapsforsøk (2012) og ett års fengsel for besittelse av et stort kvantum hasj (2017). Klageren er også forhåndsvarslet om mulig utvisning en rekke ganger.
Nemnda fant det ikke tvilsomt at de objektive vilkårene for utvisning her var oppfylt, og fant at varig utvisning her heller ikke ville være uforholdsmessig overfor klageren og hans nærmeste familiemedlemmer.
Etter en samlet vurdering kom nemnda til at det ikke var uforholdsmessig med varig utvisning av klageren i dette tilfellet, og at utvisning også bør skje. Nemnda la avgjørende vekt på klagerens alvorlige kriminalitet, særlig drapsforsøket, men også at han senest i september 2017 ble dømt til ett års fengsel for narkotikakriminalitet. De alvorligste av de handlingene klageren er dømt for kan ikke betegnes som ungdomskriminalitet. Klageren har også en svært begrenset tilknytning til Norge i form av skolegang og arbeid. Han har heller ikke ektefelle eller barn i riket. På denne bakgrunn fant nemnda ikke at klagerens unge alder ved ankomst til Norge kunne være avgjørende. Det samme gjaldt hensynet til klagerens familie i Norge, eller hans manglende tilknytning til hjemlandet, selv om det legges til grunn at klageren har familie der, og dermed et nettverk han kan kontakte og dra nytte av ved retur.
Klageren har sin mor og flere søsken i Norge. Forholdet mellom voksne barn og deres voksne søsken og foreldre skal i utgangspunktet ikke vurderes som familie som er beskyttet av retten til familieliv etter EMK art. 8. Det må som regel påvises et avhengighetselement hvis det skal anses som nær familie i EMKs og dermed § 70s forstand. Klageren blir etter det opplyste forsørget av familien, og får støtte spesielt av den ene søsteren. Nemnda fant likevel ikke at det forelå et slikt avhengighetsforhold mellom klageren og søsteren at hun kan regnes som hans "nærmeste familie" etter utlendingsloven § 70.
Det var anført at klageren ikke snakker hjemlandets språk, noe nemnda ikke fant å kunne legge til grunn. Klageren kom først til Norge som 13-åring, og har etter det opplyste har bodd sammen med sin somaliske familie, med unntak for de periodene han har vært fengslet. Det hadde dermed formodningen mot seg at han ikke lenger behersker morsmålet.
Det var videre anført at klageren har dysfunksjonell adferd som følge av mangeårig rusmisbruk. Dette er et relevant moment i forholdsmessighetsvurderingen. Lovens forarbeider sier ikke noe om hvilken vekt helsetilstand skal tillegges i den samlede vurderingen av vedtakets forholdsmessighet. I henhold til retts- og forvaltningspraksis skal det imidlertid mye til før helseforhold får avgjørende betydning. Nemnda kunne ikke se at klagerens psykiske helsetilstand, slik denne var dokumentert, var av et slikt alvor at den kunne begrunne et annet resultat i saken. Nemnda kunne heller ikke se at forvaltningens utredningsplikt ikke var oppfylt.
Klageren har i intervju med UDI opplyst klanrekke, og det fremgår av helsejournal fra 2017 at han selv rapporterer å ha et stort sosialt nettverk. Selv om han nå ikke skulle ha kontakt med familie og klan i hjemlandet, la nemnda til grunn at han vil være i stand til å etablere slik kontakt ved retur til hjemlandet. Nemnda la også til grunn at familien i Norge vil være i stand til å bistå klageren med dette.
Forholdets alvor talte i seg selv for varig innreiseforbud i henhold til praksis, jf. også UDIs rundskriv 2010-024 punkt 8.2.2.
Ved vurderingen av om klageren var vernet mot retur etter utlendingsloven § 73, viste nemnda til at den generelle sikkerhetssituasjonen på klagerens hjemsted ikke ga grunnlag for beskyttelse. Klagerens individuelle forhold, herunder klantilknytning, tilsa heller ikke at han på generelt grunnlag er i en spesielt vanskelig situasjon ved retur. Klagerens oppgitte klan er dominerende i området. Selv om klageren ikke skulle ha kontakt med familie og klan i dag, er nettverk noe han vil kunne etablere kontakt med ved retur, også ved hjelp av familie og annet nettverk i Norge.
På bakgrunn av tilgjengelig landinformasjon, herunder landrådgivers redegjørelse i nemndmøtet, la nemnda til grunn at det etter omstendighetene både vil være fullt ut mulig og relativt problemfritt for klageren å reise fra Mogadishu til hjemstedet, dersom han ivaretar enkle forholdsregler. Klageren kan eventuelt også reise fra flyplassen i Dolo i Gedo. Nemnda la dette til grunn, selv om reisen dels vil foregå i områder kontrollert av al-Shabaab, og han eventuelt også vil måtte passere kontrollposter bemannet av al-Shabaab. Det foregår utstrakt passasjertrafikk på disse strekningene, og sjåførene som frakter passasjerer gjennom al-shabaabkontrollerte områder vil gjennomgående være fullt orientert om hva som skal til for å passere kontrollposter uten å tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet, og sørge for at passasjerene forholder seg i henhold til dette. Det er også i sjåførenes deres egen interesse i å bistå passasjerer på denne måten. Det synes også å være snakk om relativt små tilpasninger når det gjelder antrekk med videre. Hva gjaldt klagerens psykiske helsetilstand anså nemnda at det ikke var noe som tydet på at denne er av en slik alvorlighetsgrad at klageren er vernet mot retur. Det vises til at han ikke anses for å ha en alvorlig sinnslidelse slik at det foreligger en «very exceptional case», jf. EMK art. 3.