Sist oppdatert: 19.01.2020 19.01.2020

Sammendrag: Familie

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet, da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge. Sammendraget gjelder fire søsken.

Fire kvinner søkte om familiegjenforening med referansepersonen ved en norsk utenriksstasjon i 2014. Referansepersonen var klagernes søster. Klagerne fremla ikke gyldige pass.

UDI avslo søknadene i 2015. UDI viste til at klagerne ikke hadde dokumentert identiteten sin.

Vedtakene ble påklaget av referansepersonen. Referansepersonen anførte at det var veldig problematisk for klagerne å få tak i dokumenter som pass eller lignende. Klagerne var alene og mindreårige. Det var umulig for dem å få utstedt identitetspapirer uten å ha hjelp fra foreldre eller andre voksne. På grunn av at far var død og mor fortsatt var i fengsel, var det umulig for dem å skaffe seg identitetspapirer. Etiopiske myndigheter regnet dem som fiender av staten. Derfor ville de heller ikke hjelpe dem.

UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtakene. Sakene ble oversendt til UNE for klagebehandling i 2015.

UNE bemerket blant annet at etter UNEs kjennskap til forholdene i Etiopia syntes det ikke umulig eller urimelig for klagerne å fremskaffe gyldig pass fra hjemlandet. Klagerne kunne kontakte etiopiske myndigheter for å få utstedt pass. Etter UNEs vurdering tilsa ikke klagernes opplysninger om at de var mindreårige, og at deres mor var i fengsel at de ikke kunne få utstedt pass. UNE viste også til at ambassaden, i forbindelse med oversendelse av klagernes saker, bemerket at alle klagerne så eldre ut enn det de selv hadde opplyst. UNE anså etter dette ikke klagernes oppgitte identitet som dokumentert eller tilstrekkelig sannsynliggjort.

Det fremstod også som uklart hvorvidt klagerne var uten foreldre i hjemlandet. UNE viste til at det ikke forelå opplysninger i saken rundt morens fengsling, eksempelvis varigheten av denne. På bakgrunn av manglende fremleggelse av dokumentasjon på identitet, samt ambassadens uttalelse om klagernes alder, var det grunn til å tro at klagerne ikke var en søskenflokk med mindreårige barn, men at flere av dem var voksne. UNE viste til at dersom det var mindreårige blant klagerne, ville eldre søsken kunne bistå i omsorgssituasjonen. UNE viste også til at dersom enkelte av klagerne var under 18 år, var de så nær 18 år gamle at deres omsorgsbehov ble redusert på bakgrunn av alder.

Var dette sammendraget nyttig?