Ketil2.jpg

Av Ketil Larsen, juridisk fagdirektør

Ulike vurderinger i enkeltsaker trenger ikke å handle om at noen tar feil.

I Utlendingsnemnda (UNE) behandler vi mange enkeltsaker som samlet ender opp i statistikker. Men den som vil se kritisk på om vi ivaretar samfunnsoppdraget vårt, må bruke mer enn bare tall.

Jon Ole Martinsen i Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas) skriver i Aftenposten 4. januar at «over halvparten av personene som Noas bistår, får saken sin omgjort». Han mener dette bekrefter at «staten begår urovekkende mange feil i asylsaker».

Nei, disse NOAS-tallene bekrefter ikke mange feil. Men de bekrefter at Noas gjør mye riktig i sakene de påtar seg, og at UNE ivaretar rettssikkerheten ved at vi gjør om tidligere avslag når grunnlaget tilsier det.

For det er flere årsaker til at et tidligere vedtak kan bli omgjort.

De fleste får bli

Saker forandrer seg over tid. I mange av sakene hvor det først er gitt avslag og deretter gis opphold, har det skjedd noe i mellomtiden.

Asylsøkeren kan ha vært politisk aktiv eller konvertert til en ny religion etter det tidligere avslaget. Det kan også ha skjedd endringer i asylsøkerens hjemland.

Sakene kan også handle om andre ting enn behov for beskyttelse, som alvorlig svekket helse eller at barnefamilier har fått sterkere tilknytning til Norge.

De aller fleste asylsøkere får bli. Kritikk mot utlendingsforvaltningen tar ofte utgangspunkt i en enkeltsak, men enkeltsakene viser ikke alltid et større bilde.

Ser vi på tall og statistikker, er det neppe grunn til å tro at norsk asylsaksbehandling er altfor streng. Førsteinstansen Utlendingsdirektoratet (UDI) innvilget opphold i oppunder 90 prosent av asylsakene de behandlet i fjor.

Dette er en større andel enn tidligere år, men også over tid har de aller fleste asylsøkere fått bli allerede ved første gangs behandling. I tillegg kommer tillatelser gitt av UNE som klageinstans.

Ikke eksakt vitenskap

Disse tallene tyder på at UDI og UNE gir beskyttelse til dem som trenger det. Men like lite som vi kan generalisere ut fra enkeltsaker, kan vi avvise kritikk bare ved å vise til statistikker.

Tall alene er ikke godt nok hverken i angrep eller forsvar.

UNE er ikke hevet over kritikk. Det er et gode at vi i Norge har en kritisk presse, støttegrupper og enkeltpersoner som kan mene noe annet enn utlendingsforvaltningen.

Det samme gjelder at UNE som klageinstans kan komme til et annet resultat enn UDI som førsteinstans, eller at domstolene kan overprøve UNE, og at Sivilombudet kan kritisere UNEs saksbehandling i en enkeltsak.

Feil kan skje, men juridisk saksbehandling er ikke en eksakt vitenskap. Ulike personer kan være uenige om hvordan de skal vurdere bevis eller foreta et skjønn.

Et prinsipp i asylsakene er at tvil om behovet for beskyttelse skal komme søkerne til gode. Dermed gir utlendingsforvaltningen beskyttelse til flere enn det som antagelig er nødvendig.

Objektiv frykt

Det kan likevel være delte meninger om utfallet i en konkret sak. Noen ganger kan slik uenighet skyldes at ikke alle som engasjerer seg, har den samme informasjonen.

Noen kan også bedømme en sak ut fra hva slags politikk de ønsker seg, og ikke hvilke regler som gjelder i dag. Andre ganger kan man uansett se ulikt på en sak.

For hva man tror på, og hvordan man vurderer fakta, er ikke alltid ut fra sikker og dokumentert kunnskap. Ulike vurderinger behøver ikke da å bety at noen har rett og andre tar feil.

Subjektiv frykt er ikke nok. Etter flyktningkonvensjonen er en flyktning en som «med rette frykter for forfølgelse».

Det er ikke nok å være redd for å reise hjem, og det er ikke nok å komme fra et sted hvor livet er vanskeligere enn i Norge. Frykten må være objektiv og handle om alvorlige trusler.

En garantist

Martinsen skriver dette i kronikken sin når han beskriver asylsøkere som er blitt værende ulovlig etter avslag på søknadene sine:

«Hver av dem har sin historie og sine personlige grunner til at de ikke returnerer frivillig til hjemlandet. Likevel har de noen fellestrekk. De aller fleste kommer fra krigsherjede land eller fra regimer hvor menneskerettigheter i liten grad respekteres.»

Vi i UNE skal være en garantist for at ingen sendes tilbake til forfølgelse eller livsfare. Når en asylsøknad har endt med avslag både fra UDI og UNE, er det fordi begge instanser mener personen ikke trenger beskyttelse etter våre folkerettslige forpliktelser.

Det er likevel mange brustne håp og drømmer blant dem som får avslag på asylsøknader. Det er mange som returneres til en svært vanskelig livssituasjon i hjemlandet.

Politikernes valg

UNE har ikke noe eget ønske om å gi opphold til flest eller færrest mulig. Vår rolle er å behandle sakene korrekt ut fra regelverket.

Der ligger de demokratiske mulighetene for den som vil ha andre resultater.

Martinsen og NOAS gjør derfor helt rett når de ber politikerne om å gi nye regler for lengeværende eldre tidligere asylsøkere.

For det er Stortinget og regjeringen som gir de lover og forskrifter som UDI, UNE og domstolene bruker.

Kronikk først publisert i Aftenposten 16. januar 2022