Riksvåpnet

UNE behandlet i juni 2017 to asylsaker fra Mogadishu i Somalia i stornemnd. Stornemnda kom til at sikkerhetssituasjonen i Mogadishu er vesentlig endret de siste fem årene og at endringen er av en tilstrekkelig varighet til at mange flyktninger kan returnere dit.

Bakgrunnen for beslutningen om stornemnd var en anmodning fra UDI. Det ble vist til at sakene dreier seg om fortolkningen av Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI-14/2016 og utlendingslovens § 37 (1) e. Instruksen etablerer ny praksis som innebærer at oppholdstillatelser gitt i medhold av utlendingslovens § 28 kan tilbakekalles som følge av endrede forhold i hjemlandet, og uavhengig av vedkommendes handlinger. Kjernespørsmålet for stornemnda var hvilket nivå de endrede forholdene skal være på før det konstituerer et grunnlag for å konkludere med at beskyttelsesbehovet har opphørt etter § 37 (1) e. Instruksen gjelder ikke personer som har fått permanent oppholdstillatelse, kvoteflyktninger, personer som har fått kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon eller oppholdstillatelse på grunnlag av sterke menneskelige hensyn.

Flertallets begrunnelse

Stornemndas flertall kom til at det er grunnlag for opphør av status som flyktning og å tilbakekalle oppholdstillatelse etter utlendingslovens § 37 (1) e i de to konkrete sakene. Det ble vist til følgende: beskyttelse som flyktning er i prinsipp av midlertidig karakter for perioden behovet for beskyttelse i et tredjeland foreligger. Flyktningkonvensjonens bestemmelser om opphør innebærer at statene kun er forpliktet til å gi beskyttelse til personer som ikke kan få det i hjemlandet. Adgang til å trekke tilbake tillatelsen bygger videre på et behov for å beskytte asylinstituttet og en fare for å uthule instituttet ved at man opprettholder statusen som flyktning på uriktig grunnlag eller uten at behovet foreligger. Oppheving av  flyktningstatus og tilbakekall av oppholdstillatelse kan ha sin bakgrunn enten i endringer knyttet til flyktningens individuelle forhold eller generelle forhold i hjemlandet.

Flertallet har foretatt en selvstendig vurdering av tilgjengelig landinformasjon og har på bakgrunn av dette konkludert med at endringene som har funnet sted i Mogadishu er vesentlige i forhold til situasjonen slik den var da klagerne ble innvilget flyktningstatus og midlertidig oppholdstillatelse.  Flertallet viser til de beskrevne endringene i sikkerhetssituasjonen i Mogadishu fra 2012 til i dag. Somaliske myndigheter tok ved hjelp av AMISOM kontroll over byen i 2012, noe som har ført til en gradvis forbedring av sikkerhetssituasjonen i Mogadishu og at al-Shabaab ikke lenger anses å være en reell risiko for klagerne. Det vises til at al-Shabaab fremstår som svekket, og at det er lite sannsynlig at al-Shabaab igjen vil være i stand til å ta store byer som blant annet Mogadishu.

Ifølge tilgjengelig landinformasjon er Mogadishu i dag preget av gjenoppbygging, økonomisk oppgang og optimisme. Dette innebærer at også somaliere som har oppholdt seg utenfor landet nå vender tilbake til byen. Den største sikkerhetsutfordringen i Mogadishu er terrorangrep fra al-Shabaab. Denne terroren retter seg ifølge landrådgiver mot myndighetene og representanter for myndighetene, samt internasjonale representanter som støtter myndighetene i Mogadishu. Når sivilbefolkningen rammes er det tilfeldig.

Flertallet understreker at til tross for positive endringer i Somalia knyttet til samfunnsbygging, politi- og rettsvesen, er det mye som gjenstår før en kan si at det er på plass en velfungerende ordensmakt med evne og vilje til å bistå borgerne. Somalia er et land med et sterkt klansystem som i stor grad skaffer folk den graden av sikkerhet og beskyttelse folk er ute etter. Dersom man tilhører en stor, dominerende klan er man bedre sikret på alle vis enn om man tilhører en liten klan eller ingen klan. Begge de to klagerne i stornemndsakene tilhører en sterk, dominerende klan i Mogadishu.

Flertallet presiserer at det i alle saker der tilbakekall kan være aktuelt, også skal foretas en selvstendig vurdering av hvorvidt den enkelte likevel, til tross for de endrede forholdene, har behov for beskyttelse basert på individuelle forhold.  Det skal også vurderes om det foreligger sterke menneskelige hensyn som kan tilsi en tillatelse etter utlendingslovens § 38.

Mindretallets begrunnelse

Mindretallet mener det ikke er tilstrekkelig for tilbakekall etter utlendingslovens § 37 (1) e at beskyttelsesbehovet er bortfalt.

Det må etter deres oppfatning også ha funnet sted en vesentlig endring av den demokratiske og menneskerettslige situasjonen i hjemlandet, noe de mener ikke er tilfelle i Somalia. Mindretallet viser spesielt til at sikkerhetssituasjonen i Mogadishu er endret som følge av at al-Shabaab ikke lenger har dominerende innflytelse siden medio 2012, men at tilgjengelig landinformasjon er splittet i synet på hvorvidt al-Shabaab er en risiko for sivilbefolkningen i Mogadishu. Mindretallet kan derfor ikke slutte seg til at det er skjedd noen vesentlig og varig endring av sikkerhetssituasjonen i byen.

Stornemndas prinsipielle avklaringer

Det må oppstilles et varsomhetskrav for at opphør av flyktningstatus kan skje etter utlendingslovens § 37 (1) e. Det er ikke tilstrekkelig at en utlending ikke ville fått beskyttelse i dag fordi situasjonen i hjemlandet er endret. I saker der en persons beskyttelsesbehov er anerkjent og det er gitt flyktningstatus og midlertidig oppholdstillatelse på dette grunnlag, må det i tillegg legges inn en sikkerhetsmargin ved at denne generelle endringen også må være av en viss varighet. Hvor langvarig endringen må være vil avhenge av konfliktens karakter i det enkelte land og hvilke endringer som har funnet sted.

De endrede forholdene i sikkerhetssituasjonen i Mogadishu de siste 5 år etter at al-Shabaab trakk seg ut av byen, anses å være vesentlige og av en tilstrekkelig varighet til å oppfylle vilkårene i utlendingsloven § 37 (1) e. Dette gjelder for personer som ikke anses som spesielt sårbare pga manglende bistand fra klan- eller familienettverk, eller som av individuelle grunner fortsatt har et beskyttelsesbehov etter utl. § 28. Uavhengig av dette, skal det i alle saker vurderes om en utlending har et individuelt beskyttelsesbehov etter lovens § 28, eller om det foreligger forhold som tilsier at vedkommende skal innvilges tillatelse på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge.