For at UDI skal kunne nekte å behandle søknad om beskyttelse fra søker som først har vært i trygt tredjeland, må søkeren ha lovlig adgang til landet.
I oktober 2020 behandlet UNE to saker som gjaldt tilbakekall av tidligere tillatelser og flyktningstatus i stornemnd. Sakene ble behandlet i stornemnd fordi UDI anmodet UNE om det.
Stornemnda kom til at utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d ikke gir utlendingsmyndighetene hjemmel til å nekte å realitetsbehandle en søknad om oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 første ledd med mindre utlendingen på vedtakstidspunktet har adgang til innreise til det aktuelle tredjelandet, normalt i form av en eller annen gyldig tillatelse, herunder visum.
Bakgrunn
UDI ba i brev til UNE 16.06.2020 om stornemndbehandling av spørsmålet om utlendingsloven § 32 skal brukes i tilbakekallssaker, se utlendingsforskriften § 16-4 tredje ledd. UDI mente at særlig spørsmålet om utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d får anvendelse i tilbakekallssaker er prinsipielt viktig, se utlendingsforskriften § 16-4 annet ledd.
UDIs anmodning omfattet to ulike saker. Begge sakene gjaldt tilbakekall av tidligere oppholdstillatelser i Norge og flyktningstatus, se utlendingsloven § 63 første ledd. Grunnlag for tilbakekall var i begge sakene at søkerne ikke hadde opplyst at de hadde oppholdt seg i et trygt tredjeland før de søkte om beskyttelse i Norge.
Stornemnd ble avholdt 07. og 08.10.2020. De rettslige problemstillingene og stornemndas vurdering og resultat er lik i begge sakene.
Nemnda presiserte i vedtaket at det ikke er grunn til å tro at det er uenighet mellom UDI og UNE om generell bruk av utlendingsloven § 32 første ledd i utlendingssaker. Nemnda skrev at UDI helt riktig har påpekt at lovens § 32 spiller en vesentlig rolle for å sikre at asylsystemet fungerer som det skal.
Stornemndas vurdering
Stornemnda kom enstemmig til at det i utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d må innfortolkes en forutsetning for å nekte realitetsbehandling av en asylsøknad at utlendingen faktisk får tilgang til det trygge tredjelandet. Nemnda mente at dette ikke kan anses som et rent effektueringsteknisk spørsmål.
Nemnda viste til at ordlyden «har reist til riket etter å ha hatt opphold […]» i utgangspunkt kan tyde på at det er tilstrekkelig at utlendingen har hatt opphold i et trygt tredjeland på et eller annet tidspunkt før ankomsten i Norge. Det fremkommer ingen krav om at utlendingen må ha reist direkte til Norge etter dette eller at oppholdet i tredje landet var legalisert gjennom tillatelse, herunder visum.
Nemnda mente likevel at reelle hensyn taler for at utlendingen på vedtakstidspunktet må ha adgang til å reise inn i landet for at utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d skal kunne anvendes. Dette vil normalt bli sikret gjennom at utlendingen har en eller annen tillatelse i det trygge tredjelandet. Hvis det ikke er tilfelle vil ikke det trygge tredjelandet være et aktuelt sted å reise til for utlendingen dersom norske myndigheter avviser søknaden. Da vil ikke utlendingen ha andre aktuelle returalternativer enn sitt hjemland.
Presedensvirkning av beslutningen
Stornemndvedtaket innebærer at utlendingsmyndighetene ikke kan nekte å realitetsbehandle en søknad om beskyttelse etter utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d hvis utlendingen ikke får tilgang til det trygge tredjelandet gjennom en eller annen form for tillatelse (inkludert visum) som sikrer innreisen.
Sammendrag av vedtaket