Søk i praksisbasen

Det var ikke dokumentert at referansepersonen hadde utøvd EØS-rettighetene i utlandet. Klageren oppfylte derfor ikke vilkårene for å få oppholdskort som medfølgende familiemedlem.

Klagerens tillatelse i familieinnvandring med ektefelle ble tilbakekalt fordi underholdskravet ikke hadde vært oppfylt av referansepersonen i hele tillatelsesperioden.

UNE var ikke enig med UDI i at søknaden kunne avslås med henvisning til at ekteskapet mellom klageren og referansen i Norge var et såkalt omgåelsesekteskap etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Under enhver omstendighet var det heller ikke grunnlag for å avslå etter "kan"- skjønnet. Søknaden ble likevel avslått fordi vilkårene for underhold ikke var oppfylt.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdsrett som familiemedlem til EØS-borger fordi hans ektefelle ikke ble ansett å ha utøvd EØS-rettigheter i Sverige. Det var ikke dokumentert at ektefellen hadde utøvd oppholdsrett i Sverige som arbeidstaker i tre sammenhengende måneder forut for returen til Norge.

Klageren søkte om varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Han fikk avslag fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år. I tillegg manglet klageren sykeforsikring.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med ektefellen i Norge, fordi kravet til forsørgelse (underhold) ikke var oppfylt. Referansepersonen drev eget enkeltpersonforetak, men det var ikke innrapportert inntekt til Skatteetaten. Det var heller ikke innsendt dokumentasjon på inntekt.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi det var sannsynlig at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å få oppholdstillatelse i Norge (omgåelsesekteskap).

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi det var sannsynlig at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å få oppholdstillatelse i Norge (omgåelsesekteskap). Oppholdshensikten var så fremtredende at tillatelse ble nektet.

Klageren fikk familieinnvandring med sin ektefelle i Norge. Det var åpenbart at ekteskapet var inngått frivillig og derfor grunn til å gjøre unntak fra kravet om at begge ektefeller må ha fylt 24 år.

Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring. UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at klageren og referansepersonen hadde inngått ekteskap. Vigselsattesten klageren la frem ble vurdert som totalfalsk. Det var også gitt motstridende opplysninger om når partene inngikk ekteskap. Klageren fikk heller ikke tillatelse til å inngå ekteskap i Norge fordi det ble vurdert som mest sannsynlig at klageren ikke ville forlate Norge dersom søknaden om videre opphold ble avslått.