Sist oppdatert: 28.06.202228.06.2022

Sammendrag: Utvisning

UNE omgjorde UDIs vedtak om utvisning. UNE mente at klageren ikke hadde gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i forbindelse med søknad om familiegjenforening med ektefelle i Norge. UNE mente at klageren i etterkant av tillatelsen var åpen om at formålet med ekteskapet i første rekke var å få en oppholdstillatelse. Disse opplysningene kunne derfor ikke danne grunnlag for utvisning.

Bakgrunn

Klageren fikk innvilget midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin ektefelle i Norge, se utlendingsloven § 40. Senere mottok UDI et brev fra klagerens fraseparerte ektefelle hvor han opplyste at han var lurt inn i ekteskapet. UDI varslet da klageren om at de vurderte å kalle tilbake tillatelsen fordi de mente at klageren hadde tilbakeholdt opplysninger om at hovedformålet med ekteskapet var å få opphold i Norge (omgåelsesekteskap). UDI fattet senere vedtak om tilbakekall av klagerens tillatelse.

Klageren flyttet så inn hos sin ektefelle på nytt og søkte om fornyelse av sin midlertidige oppholdstillatelse. UDI avslo søknaden og mente at ekteskapet var inngått proforma. UNE opprettholdt UDIs vedtak om tilbakekall og mente at det var sannsynlighetsovervekt for at det hovedsakelige formålet med ekteskapet var å skaffe klageren oppholdstillatelse i Norge. UNE opprettholdt også UDIs vedtak om avslag på søknad om fornyelse av oppholdstillatelse.

Etter dette vedtok UDI å utvise klageren fra Norge i fem år, og hun ble registrert i Schengen Informasjonssystem (SIS). UDI mente at klageren hadde gitt vesentlige uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i søknaden om oppholdstillatelse. Utvisning var ikke et uforholdsmessig tiltak og klageren var ikke vernet mot retur til hjemlandet.

I klagen fastholdt klageren at ekteskapet ikke var et omgåelsesekteskap og at klageren ikke giftet seg med det hovedformål å få oppholdstillatelse i Norge.

Vurdering og konklusjon

UNE viste først til § 66 første ledd bokstav a, og til at en utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når han eller hun forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i sak etter loven.

UNE mente at det sentrale spørsmålet i saken var om klageren i forbindelse med søknaden om tillatelse hadde gitt vesentlige uriktige eller åpenbart villedende opplysninger. UNE viste til at tillatelsen ble innvilget på grunnlag av et utfylt søknadskjema til den aktuelle norske ambassaden i utlandet. Søknadsskjemaet inneholdt ikke noen spørsmål om formålet med ekteskapsinngåelsen, og heller ikke spørsmål knyttet til felles språk, kunnskap om hverandres familier og lignende. Det var derfor vanskelig å se at klageren i forbindelse med søknaden hadde gitt uriktige eller villedende opplysninger. UDI hadde brukt aldersforskjellen mellom ektefellene som et argument for utvisning, men UNE mente at dette åpenbart var feil siden det ikke var gitt noen uriktige opplysninger om dette.

UNE bemerket også at opplysninger om partenes aldersforskjell kunne gitt UDI grunn til ytterligere undersøkelser i forkant av at tillatelsen ble gitt. Dersom UDI hadde gjort nærmere undersøkelser om partenes forhold og kjennskap til hverandre, ville de hatt bedre grunnlag for å vurdere formålet med inngåelsen av ekteskapet før tillatelsen ble gitt. UNE mente det ikke kunne forventes at klageren i forbindelse med søknad om familieinnvandring på annen måte og på eget initiativ skulle opplyse til norske myndigheter at det hovedsakelige formålet med søknaden var å få en oppholdstillatelse. UNE viste også i den forbindelse til at det ikke var stilt noen spørsmål om formålet med ekteskapsinngåelsen, verken i søknadsskjemaet eller på annen måte, forut for at tillatelsen ble gitt.

Videre mente UNE at det var problematisk å trekke en slutning fra at klageren hadde fått tilbakekalt tillatelsen og avslag på fornyelsessøknaden, til at hun derfor hadde tilbakeholdt opplysninger av vesentlig betydning. For det første ville  dette innebære at resultatet av søknaden om familieinnvandring ville bli avgjørende for vurderingen av klageren subjektive motivasjon, og om vilkårene for utvisning var oppfylt. UNE mente at dette måtte baseres på en konkret og helhetlig vurdering av sakens opplysninger, inkludert klagerens forklaring, og ikke på resultatet, altså at tillatelsen ble tilbakekalt. For det andre ville dette innebære at klageren, for å unngå utvisning, ville måtte opplyse i søknaden at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å få en oppholdstillatelse. Dette ville igjen innebære et mer eller mindre sikkert avslag på søknaden. UNE anså det som lite realistisk å forvente at utlendingen skulle opplyse i søknaden at hun egentlig var ute etter å omgå reglene.

UNE mente derfor at klageren ikke hadde gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i forbindelse med søknaden.

Spørsmålet var da om opplysninger gitt i etterkant av tillatelsen kunne danne grunnlag for utvisning. UNE viste til klagerens intervju i etterkant av tillatelsen, og mente at klageren var åpen om at formålet med å gifte seg i første rekke var å få en oppholdstillatelse. Disse opplysningene kunne derfor ikke danne grunnlag for utvisning etter § 66 første ledd bokstav a. På den annen side kunne disse opplysningene ha ført til at tillatelsen i første omgang ikke ville bli gitt, dersom UDI hadde stilt spørsmålene den gang.

UNE merket seg at klageren i et senere intervju uttalte at paret var forelsket i hverandre og at hun giftet seg av kjærlighet. UNE tok ikke stilling til om dette objektivt sett var uriktige eller åpenbart villedende opplysninger etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. UNE mente uansett at det vesentlige for saken kom frem i det tidligere intervjuet, og at de senere uttalelsene ikke alene kunne danne grunnlag for utvisning.  Når det gjaldt UDIs begrunnelse ellers, blant annet aldersforskjell og begrenset kunnskap om nærmeste familie, var dette forhold som kunne begrunne et avslag etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd, dersom UDI hadde stilt spørsmål om dette. UNE kunne imidlertid ikke se at klageren hadde forklart seg uriktig eller gitt villedende opplysninger om disse forholdene. Disse kunne derfor heller ikke danne grunnlag for utvisning etter § 66 første ledd bokstav a.

UNE konkluderte med at det ikke var tilstrekkelige holdepunkter for å utvise klageren etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Klageren ble tatt til følge og UNE omgjorde UDIs vedtak.

Var dette sammendraget nyttig?