Sist oppdatert: 25.05.202225.05.2022

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring til Norge fordi det ikke var sannsynliggjort at hun var gift med referansepersonen.

Bakgrunn

Klageren søkte om familiegjenforening med ektefelle (referanseperson) i Norge.
 
Referansepersonen er innvilget beskyttelse i Norge. I forbindelse med søknaden om beskyttelse opplyste han at han var forlovet og at han ikke hadde familiebok, fordi han ikke var gift. Han fortalte at familiene hadde møttes og blitt enige om ekteskap, men at ingen kontrakt var skrevet. Han fortalte at han hadde blitt forlovet noen måneder før han forlot hjemlandet.
 
Klageren ble intervjuet i forbindelse med søknaden om familieinnvandring. Hun fortalte at hun inngikk ekteskap med referansepersonen før han forlot hjemlandet. De hadde signert ekteskapskontrakt og bodde sammen etter kontrakten var signert. Klageren opplyste også at ekteskapskontrakten ble registrert ved en domstol. Klageren og referansepersonens far med fullmakt, var tilstede da ekteskapskontrakten ble signert. Vedlagt søknaden var også en vigselsattest hvor det var opplyst at partene inngikk ekteskap i januar 2015, og en utskrift fra sivilregisteret hvor det fremgikk at klageren var registrert som gift.
 

Vurdering og konklusjon

Ektefeller har rett til oppholdstillatelse på bestemte vilkår. Det er klageren som må sannsynliggjøre at vilkårene er oppfylt.
 
UNE mente det ikke var sannsynliggjort at klageren og referansepersonen er gift. UNE viste til de fremlagte dokumenter hvor det fremgikk at partene hadde inngått ekteskap. Spørsmålet var om UNE kunne stole på disse dokumentene.
 
UNE viste til landinformasjon om Syria, hvor det fremgår at syriske dokumenter har lav notoritet (etterettelighet). Det ble vist til at det er lett å fremskaffe falske dokumenter som ikke er utstedt av kompetente (rette) myndigheter, og at det også utstedes ekte dokumenter fra kompetente myndigheter som inneholder uriktig informasjon. De fremlagte dokumentene var derfor i seg selv ikke nok til å sannsynliggjøre at klageren og referansepersonen er ektefeller.
 
I følge opplysninger fra Landinfo er etterregistrering av ekteskap tillatt i Syria, og det kan benyttes stedfortreder. UNE vurderte derfor om det var sannsynlig at klageren og referansepersonen hadde inngått et religiøst ekteskap i Syria. UNE så i den forbindelse hen til fremlagt dokumentasjon, partenes opplysninger i saken, referansepersonens tidligere forklaring og informasjon fra Landinfo om dokumentsituasjonen i Syria.
 
UNE mente at dersom partene hadde inngått ekteskap i Syria før referansepersonen forlot hjemlandet, ville det ha vært naturlig for han å oppgi dette til utlendingsmyndighetene da han søkte beskyttelse i Norge. UNE mente etter en samlet vurdering at det ikke var sannsynliggjort at partene er gift.
 
Det var heller ingen sterke menneskelige hensyn i saken slik begrepet skal forstås i utlendingsloven § 49. 
 

Var dette sammendraget nyttig?