Søk i praksisbasen

Klageren fikk innvilget beskyttelse i Norge i 1 år fordi nemnda mente han risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet. Avgjørende for nemnda var den senere utviklingen i Eritrea og Etiopia.

En barnefamilie fikk midlertidig opphold i Norge på grunn av helsetilstanden til det ene barnet. Nemnda mente barnets beste var tungtveiende.

UNE omgjorde sitt avslag på familieinnvandring. Etter en helhetsvurdering mente UNE at klagerens identitet nå var sannsynliggjort, på bakgrunn av dokumenter utstedt både før og etter hans ankomst Norge.

Klageren var utvist med varig innreiseforbud fordi han var dømt til fem års fengselsstraff for voldtektsforsøk og trusler. Klageren ba UNE omgjøre vedtaket fordi han ikke kunne returneres til hjemlandet på grunn av sine psykiske lidelser. UNE mente at retur til hjemlandet ikke ville være et brudd på den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3.

Klageren fikk ikke opphevet begrensingene i sin midlertidige oppholdstillatelse . UNE mente at det var tvil om hennes identitet.

UNE omgjorde ikke sitt tidligere vedtak om utvisning med varig innreiseforbud fordi UNE mente at det tidligere vedtaket ikke var ugyldig, og det heller ikke var nye forhold som tilsa at vedtaket burde endres.

Begrensningene i klagerens midlertidige oppholdstillatelse ble ikke opphevet da hun søkte om fornyet tillatelse. Det var fortsatt tvil om hennes identitet.

Klageren fikk opphold på humanitært grunnlag fordi hun var psykisk syk, helsetilbudet i hjemlandet var begrenset, og hun manglet nettverk som kunne ta vare på henne ved retur. Tillatelsen ble begrenset fordi klageren ikke hadde dokumentert sin identitet.

Klageren fikk ikke norsk statsborgerskap fordi hennes identitet ikke var sannsynliggjort, jf. statsborgerloven § 1-2. Hun hadde ikke fremlagt pass, eller dokumentert at hun hadde forsøkt å søke om pass.

Klageren fikk en midlertidig og begrenset oppholdstillatelse for å kunne bli i Norge og søke familieinnvandring med datteren.