Søk i praksisbasen

UNE mente at klagerens helsetilstand var alvorlig og at det var usikkert om han ville få stabiliteten han trengte av familien ved retur til hjemlandet. Klageren fikk derfor oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn.

Klageren fikk ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. UNE mente at han som hazara med lang botid i vesten ikke risikerte forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet.

Klagerne fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag fordi barna i familien hadde vært lenge i Norge. Tillatelsen ble begrenset fordi klagerne ikke hadde dokumentert sin identitet.

Klageren og hennes barn fikk opphold på humanitært grunnlag på grunn av barnas tilknytning til Norge etter å ha bodd her i over fem år. Tillatelsen ble begrenset fordi det var tvil om familiens identitet.

Enslig mindreårig asylsøker med tidsbegrenset oppholdstillatelse i Norge fikk avslag på søknad om beskyttelse. Deler av klagerens anførsler om manglende nettverk og familie i hjemlandet var ikke troverdige. Klageren risikerte ikke forfølgelse på grunn av sin etnisitet og religiøs tilhørighet i hjemlandet. Verken den generelle sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold var til hinder for retur. UNE opphevet ikke tidsbegrensningen i oppholdstillatelsen.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.