Søk i praksisbasen

Det var ikke dokumentert at referansepersonen hadde utøvd EØS-rettighetene i utlandet. Klageren oppfylte derfor ikke vilkårene for å få oppholdskort som medfølgende familiemedlem.

Klageren ble dømt til fengsel for flere overtredelser av vegtrafikkloven i 2020/2021. Han ble ansett som en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, og hensynet til offentlig orden tilsa at han ble utvist. UNE mente at utvisning ikke var uforholdsmessig. Innreiseforbudet ble satt til to år.

Klageren fikk ikke varig oppholdskort fordi ektefellen (EØS-borgeren) ikke hadde hatt oppholdsrett i fem sammenhengende år i Norge.

Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger bosatt i Norge. UNE mente i likhet med UDI at det ikke var sannsynliggjort at det forelå et reelt forsørgelsesbehov.

Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger som skulle reise som turist til Norge. UNE mente i motsetning til UDI at det var sannsynliggjort at EU/EØS-borgeren skulle reise som turist til Norge.

Utvist EØS-borger fikk avslag på søknad om opphevelse av innreiseforbudet og på søknad om kortvarige besøk. UNE mente at hensynet til offentlig orden og at klageren utgjør en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn tilsa at innreiseforbudet ikke ble opphevet. Vedtaket ble ikke ansett som uforholdsmessig overfor klageren eller hans familie. Klageren hadde ikke lenger foreldreansvar overfor barna, ikke samvær med dem eller rett til å vite hvor de oppholder seg.

Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger, fordi UNE mente hovedhensikten hans med å inngå ekteskapet var å få oppholdskort.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Referansen (EØS-borgeren) hadde ikke hatt opphold i fem sammenhengende år som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fordi hun hadde mottatt kontantstøtte og dagpenger etter frivillig oppsigelse. Klageren oppfylte derfor ikke vilkårene for varig oppholdsrett.