Søk i praksisbasen

Klageren fikk tilbakekalt sin midlertidige oppholdstillatelse med flyktningstatus og permanente oppholdstillatelse fordi faren hadde gitt uriktige opplysninger om eget og familiemedlemmers statsborgerskap. UNE mente også at det var riktig å benytte seg av adgangen til å kalle tilbake oppholdstillatelsene. Klagerens tilknytning til Norge var avgjørende for UNEs vurdering om at klageren skal få en ny midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å gjenforenes med sine foreldre og søster i Norge fordi referansen ikke oppfylte underholdskravet.

Klagerens oppholdstillatelser ble tilbakekalt fordi vedtakene var ugyldige. Ektefellen hadde gitt uriktige opplysninger da han søkte asyl, og derfor baserte alle familiens tillatelser seg på uriktig faktisk grunnlag.

Klageren var mest sannsynlig etiopisk borger før hun søkte beskyttelse i Norge. Hun skaffet seg eritreisk statsborgerskap for å øke mulighetene for å få beskyttelse. Hun kunne trygt returnere til Etiopia og måtte gjøre et reelt forsøk på å få tilbake sitt etiopiske statsborgerskap. Innvandringsregulerende hensyn talte imot en oppholdstillatelse selv om dette ville være best for barna.

Klageren og medfølgende barn fikk ikke familieinnvandring fordi ektefellen i Norge ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Ektefellen var permittert, men mottok dagpenger som ikke regnes med som fremtidig inntekt. Felles barn og vanskelige forhold i oppholdslandet kunne ikke begrunne unntak fra kravet til forsørgelse, fordi dette er forhold som gjelder svært mange søkere.

Klageren fikk ikke fornyet sin oppholdstillatelse i Norge fordi det var klar sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet var inngått i hovedsak for å gi klageren et oppholdsgrunnlag i Norge (omgåelsesekteskap). Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse ble benyttet ("kan-skjønnet").

Klageren fikk ikke visum fordi returforutsetningene var svake, og innvandringsregulerende hensyn talte mot at visum skulle gis. Under klagebehandlingen ble avslaget også begrunnet med at konferansen klageren skulle delta på allerede var avholdt.

Klageren ble utvist med ett års innreiseforbud fordi han hadde søkt om beskyttelse uten å ha noen reell asylgrunn.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.