Sammendrag: Utvisning

Bakgrunn

I en utlendingskontroll utga klageren seg for å være EØS-borger ved å vise frem et forfalsket ID-kort. Han ble dømt til fengsel i 45 dager for brudd på straffeloven § 361 første ledd bokstav b (dokumentfalsk). UDI utviste ham med varig innreiseforbud på grunn av dommen.

Advokaten mente at det var for strengt med et varig innreiseforbud for hele Schengen. Det stod ikke i forhold til den forbrytelsen han var dømt for, som advokaten mente var av mindre alvorlig karakter. Advokaten argumenterte med at han hadde sonet hele straffen sin, og et generelt innreiseforbud ville være en betydelig og alvorlig tilleggsstraff. Klageren kom fra et svært fattig land og var avhengig av å kunne drive forretninger med andre europeiske land for å forsørge familien sin.

UNEs vurdering

Vilkårene for å utvise klageren etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav c var oppfylt.

UNE vurderte først om det var forholdsmessig å utvise ham. Altså om de ulovlige handlingene var så alvorlige at han skulle utvises, eller om hensynet til klageren veide så tungt at han ikke burde utvises. Se utlendingsloven § 70. Lovbruddet klageren var dømt for, har en strafferamme på to års fengsel. UNE var enig i UDIs vurdering av hvor alvorlig forholdet var. Ved å bruke en falsk identitet som EØS-borger fikk han tilgang til flere rettigheter han normalt ikke ville hatt. Dette åpnet for misbruk av rettighetene etter EØS-avtalen. Bruk av falske identitetsdokumenter fra EØS-land er et økende problem og en alvorlig trussel mot rettighetene til EØS-borgere. Det er viktig å reagere strengt mot misbruk for å unngå at hele ordningen svekkes.

Til advokatens argument om at utvisning var dobbeltstraff viste UNE til det UDI skrev i sitt vedtak. Utvisning er en forvaltningsmessig reaksjon som ikke regnes som dobbeltstraff eller tilleggsstraff. Det står i Ot. prp. nr. 75 (2006-2007) s. 433.

Klageren hadde ingen tilknytning til Norge og heller ingen oppholdstillatelse. Han hadde derfor plikt til å forlate Norge selv om han ikke hadde blitt utvist.

UNE mente utvisning ikke var uforholdsmessig overfor klageren. Lovbruddet var så alvorlig at han måtte utvises. Signaleffekten utad og respekt for norske lover og regler talte for utvisning. Selv om utvisning ville være en belastning for klageren, var lovbruddet så alvorlig at dette måtte veie tyngre enn hensynet til klageren i denne saken.

UNE mente imidlertid at et varig innreiseforbud ikke stod i rimelig forhold til det klageren hadde gjort (det var uforholdsmessig). UNE la blant annet vekt på at hvis klageren ikke hadde blitt straffeforfulgt for handlingen, ville han blitt utvist for brudd på utlendingsloven § 21. Innreiseforbudet ville da blitt maksimalt fem år med mindre hensynet til offentlig orden hadde gjort det nødvendig med varig innreiseforbud. Dette hensynet var ikke oppfylt i denne saken. Hensynet til likebehandling talte for at innreiseforbudet burde være fem år i denne saken. Heller ikke lengden på straffen han hadde fått, talte for varig innreiseforbud.

Klageren ble også meldt inn i Schengen informasjonssystem (SIS) slik at innreiseforbudet gjaldt for hele Schengen. Hovedregelen er at utviste utlendinger registreres i SIS, og UNE mente det ikke var noe som tilsa at det skulle gjøres unntak i denne saken. Det var heller ikke dokumentert et særlig behov for opphold i Schengen.