Sist oppdatert: 21.10.2022 21.10.2022

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med barnet sitt fordi han ikke hadde nok samvær med barnet.

Bakgrunn

Klageren hadde i en periode oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin norske ektefelle. Deretter søkte han om familieinnvandring med deres felles sønn, som også var norsk statsborger. Klageren og ektefellen var da separert, og var uenige om klagerens samvær med barnet. De inngikk en avtale om at den lokale barnevernstjenesten skulle sørge for gjennomføring av samvær på totalt 16 timer. Varighet og hyppighet på samværet skulle bestemmes av barnevernet. Etter at disse timene var gjennomført, skulle partene møtes igjen for å drøfte samværsomfanget på nytt.
 
UDI avslo søknaden fordi de mente at kravet til samvær etter utlendingsloven § 52 ikke var oppfylt. UDI påpekte at det ikke var fremlagt noen opptrappingsplan for samværet, og ba om at en klage på vedtaket skulle inneholde en oversikt over samværet klageren hadde hatt etter samlivsbruddet, og en plan for hva klageren og barnets mor så for seg av samvær for det kommende året.
 
Klageren klaget på vedtaket og påpekte blant annet at den nåværende avtalen om samvær kun var en innledende avtale.
 

UNEs vurdering

UNE viste til § 52 i utlendingsloven, som regulerer fortsatt oppholdstillatelse på grunnlag av samværsordning med barn. Bestemmelsen krever blant annet at forelderen må ha samværsrett av et visst omfang. Dette skal som hovedregel tilsvare en ettermiddag i uken, annenhver helg, fjorten dager i sommerferien, samt jul eller påske, se utlendingsforskriften § 9-10 og § 9-3. UNE påpekte at klageren ikke hadde samværsrett av et slikt omfang. Han hadde heller ikke hadde sendt inn noen dokumentasjon på gjennomført eller planlagt samvær med barnet.
 
Selv om forelderen ikke har nok samvær, kan oppholdstillatelse gis dersom det er sannsynlig at klageren vil oppfylle kravet til samvær innen ett år. Se utlendingsloven § 52 fjerde ledd. UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at klageren vil oppfylle vilkåret om vanlig samvær i løpet av ett år, og viste til at det ikke var sendt inn noen dokumentasjon på opptrapping av samværet etter den første avtalen.
 
UNE fant at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra kravet om samvær. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken som tilsa at klageren likevel skulle få oppholdstillatelse.
 

Var dette sammendraget nyttig?