Søk i praksisbasen

Klageren fikk opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn fordi han hadde store psykiske helseproblemer og av hensyn til barna. Oppholdstillatelsen ble gitt med begrensninger fordi det var tvil om klagerens identitet.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med barnet sitt fordi han ikke hadde nok samvær med barnet.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å ha samvær med barn i Norge. Det var ikke avtalt nok samvær til å oppfylle vilkåret for oppholdstillatelse. Det var heller ikke dokumentert at samværet ville bli trappet opp i nær fremtid eller at kravet til samvær ville bli oppfylt innen ett år.

Klageren ble utvist med varig innreiseforbud fordi hun var dømt til tvungent psykisk helsevern for drapsforsøk, og for å ha utøvd vold og fremsatt trusler mot sine egne barn. Det at klageren var ilagt særreaksjon og ikke straff var ikke til hinder for utvisning. Det var ikke helsefaglige motforestillinger mot at klageren utvises til sitt hjemland.

Utvist EØS-borger fikk avslag på søknad om opphevelse av innreiseforbudet og på søknad om kortvarige besøk. UNE mente at hensynet til offentlig orden og at klageren utgjør en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn tilsa at innreiseforbudet ikke ble opphevet. Vedtaket ble ikke ansett som uforholdsmessig overfor klageren eller hans familie. Klageren hadde ikke lenger foreldreansvar overfor barna, ikke samvær med dem eller rett til å vite hvor de oppholder seg.

Klageren fikk norsk utlendingspass fordi "særlige grunner" tilsa det, jf. utlendingsforskriften § 12-5 fjerde ledd. UNE viste til at klageren i praksis ikke kunne få pass fra hjemlandet fordi hun var under barnevernets omsorg.