Sist oppdatert: 11.11.202211.11.2022

Sammendrag: Tilbakekall

UNE kalte tilbake klagerens norske statsborgerskap fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og bakgrunn. Klageren ble også utvist.

Bakgrunn

Klageren kom til Norge og søkte asyl sammen med familien. Han sa han var statsløs palestiner oppvokst i Irak, og UDI innvilget oppholdstillatelse basert på dette. Etter hvert fikk han permanent opphold i Norge, og så norsk statsborgerskap.
 
Senere gjorde politiet undersøkelser rundt klagerens identitet. De hadde fattet mistanke om at han hadde gitt uriktige opplysninger. Etter henvendelse fra norske myndigheter bekreftet jordanske myndigheter at klageren var jordansk borger. Han fikk da forhåndsvarsel om at UDI ville vurdere tilbakekall og utvisning. Han fastholdt at han var statsløs palestiner, og understreket at barna hans trengte at han ble i Norge sammen med dem. Klageren hadde da blitt skilt, og ekskona fortalte til politiet at hun hadde hovedomsorgen for barna. Klageren traff barna i noen helger og ferier, men ikke på fast basis.
 
UDI vedtok å kalle tilbake klagerens norske statsborgerskap, og samtidig utvise ham. I klagen holdt han fast ved at han var statsløs palestiner, og påpekte at han hadde nær kontakt med barna, som han også støttet økonomisk.
 

UNEs vurdering og konklusjon

Saken ble behandlet i nemnd i UNE. Til nemnda forklarte klageren blant annet at foreldrene hans hadde flyktet fra Palestina. Faren ble registrert i Jordan, men klageren selv hadde ikke vært der. Han hadde vokst opp i Irak.  Han hadde vært i Jordan senere, for å besøkte et familiemedlem som var døende. Klageren medga at han hadde gitt uriktig navn til norske myndigheter, og etter hvert innrømmet han også at han hadde lagt frem forfalskede ID-dokumenter. Han fortalte også at han bodde i Nord-Norge, men besøkte barna et annet sted i landet nesten hver måned. Han hadde forsøkt å få arbeid nær dem, men ikke fått det til. Han betalte bidrag for barna.
 
Et norsk statsborgerskap gitt etter søknad kan i noen tilfeller tilbakekalles, blant annet dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger.
 
Nemnda mente at klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet, og dermed hadde søkt om og fått norsk statsborgerskap på feil grunnlag. Nemnda mente han mest sannsynlig ikke ville fått noen tillatelse i Norge, eller norsk statsborgerskap, dersom det hadde vært kjent at han hadde jordansk statsborgerskap. Videre mente nemnda at han hadde gitt disse opplysningene selv om han visste bedre, og at han hele tiden hadde visst at hans opphold i Norge var basert på feil grunnlag. Nemnda mente at klageren hadde vært klar over sitt jordanske statsborgerskap, og viste blant annet til at han hadde lagt frem forfalskede ID-dokumenter og til vitnemål fra landrådgiver fra Landinfo. Klagerens forklaring i nemndmøtet hadde dessuten vært inkonsistent og motstridende, og nemnda mente hans troverdighet var svekket. Nemnda kom til at det var grunnlag for å tilbakekalle klagerens statsborgerskap.
 
Nemnda vurderte deretter om klagerens handlinger var så alvorlige at statsborgerskapet skulle tilbakekalles, eller om hensynet til ham og hans nærmeste familie veide så tungt at han likevel burde beholde statsborgerskapet. Se statsborgerloven § 26 fjerde ledd. Nemnda mente at klageren hadde gitt grovt uriktige opplysninger, og at det derfor skulle mye til for at tilbakekall skulle være uforholdsmessig. Nemnda pekte blant annet på at norske myndigheter trenger å kjenne identiteten til personer som får tillatelser her, og at rettigheter og plikter i Norge er nært knyttet til at en person er den han utgir seg for å være. Bruk av falske identiteter kan i verste fall knyttes til kriminalitet og utgjøre en sikkerhetsrisiko for samfunnet. Å gi uriktige opplysninger er i tillegg straffbart. Nemnda påpekte også at klagerens sak inngår i et kjent modus, hvor palestinere tilbakeholder informasjon om at de har jordansk statsborgerskap fordi dette vil være gunstig ved søknad om beskyttelse. For statsløse er det også gunstigere regler om å få norsk statsborgerskap. Klageren hadde gjentatte ganger og over flere år gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter. I tillegg hadde han motarbeidet avklaringen av sin identitet ved å fastholde at han var statsløs og legge frem falske dokumenter.
 
Nemnda mente at klagerens tilknytning til Norge var sterk, på bakgrunn av hans lange botid, arbeidsforhold og barn her. Hans tilknytning til hjemlandet var imidlertid også sterk. Angående hensynet til barna, merket UNE seg at noen av barna hadde skrevet brev og bedt om at faren deres måtte få bli i Norge. Barnas situasjon var også belyst både i dokumentene i saken og av klagerens forklaring i nemndmøtet. Nemnda kom imidlertid til at hensynet til klagerens barn ikke var tilstrekkelig tungtveiende til at det gjorde tilbakekall av hans norske statsborgerskap uforholdsmessig.
 
Etter en samlet vurdering mente nemnda at det ikke var uforholdsmessig overfor verken klageren eller familien å tilbakekalle hans norske statsborgerskap. Nemnda la avgjørende vekt på forholdets alvor og klagerens nære tilknytning til hjemlandet.
 
Klageren fikk ikke ny oppholdstillatelse i Norge, men ble utvist med to års innreiseforbud. Nemnda viste blant annet til at uriktige opplysninger om statsborgerskap anses som et meget alvorlig brudd på utlendingsloven, og at det ikke var forhold i saken som gjorde utvisning uforholdsmessig verken for klageren eller barna. Nemnda mente det ville være til barnas beste om faren fortsatte å bo i Norge, men utvisningen ville ikke innebære en stor endring i barnas liv siden de uansett bodde langt unna faren og ikke hadde fast samvær. Innreiseforbudet ble satt til to år av hensyn til barna, selv om klagerens brudd på utlendingsloven etter praksis i utgangspunktet kvalifiserte til varig utvisning.
 

Var dette sammendraget nyttig?