Sist oppdatert: 16.12.202116.12.2021

Sammendrag: Tilbakekall

Tilbakekall av midlertidig oppholdstillatelse på bakgrunn av at klagerens foreldre hadde oppgitt uriktig identitet for seg og sine barn da familien først kom til Norge.

Bakgrunn:

Klageren kom til Norge som 8 åring og søkte beskyttelse sammen med sin familie. Familiens asylsøknader ble avslått etter to år da det ikke var sannsynliggjort at de ville bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Familien fikk likevel en midlertidig oppholdstillatelse grunnet streke menneskelige hensyn og barnas tilknytning til Norge etter mange år i landet. Tillatelsen ble begrenset fordi familien ikke hadde fremlagt godkjente identitetsdokumenter.
 
Da klageren noen år senere skulle søke om fornyelse av sin oppholdstillatelse, samt opphevelse av begrensningene i tillatelsen, ble foreldres iranske id-dokumenter i original, blant annet familiebok/Shensnameh fremlagt. Id-dokumentene viste at klageren og hennes foreldre hadde en annen identitet enn den som lå til grunn for deres opprinnelige oppholdstillatelse. UDI fattet derfor tilbakekall av klagerens oppholdstillatelser på bakgrunn av at hennes foreldre hadde oppgitt uriktig informasjon om sin identitet, og at hennes tidligere oppholdstillatelser dermed ble regnet som ugyldige etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. 
 

Vurdering:

Vurdering av klagerens identitet
I vurderingen av klagerens identitet påpekte UNE at et originalt og ekte iransk pass, som hovedregel ville ha sannsynliggjort hennes identitet. Det samme ville originalt og ekte kart-e melli som hovedregel også gjort. Klageren hadde kun fremlagt shenasnameh og fødselsattest. Dette er ikke dokumenter som alene er tilstrekkelig til å sannsynliggjøre en identitet. Dette skyldes blant annet risikoen for forfalskning av slike dokumenter. I tillegg hadde klagerens foreldre oppgitt et annet navn, en annen fødselsdato og fødested for klageren da de først kom til Norge. Etter en helhetlig vurdering kom UNE dermed frem til at klagerens identitet ikke var sannsynliggjort.
 
Vurdering av tilbakekall av klagerens oppholdstillatelser
UNE mente at klagerens oppholdstillatelser kunne tilbakekalles basert på alminnelige forvaltningsrettslige regler fordi vedtakene baserte seg på er uriktig faktisk grunnlag og de var dermed ugyldige. Dette følger av utlendingsloven § 63 og alminnelige forvaltningsrettslige regler, både i forvaltningsloven § 35 og ulovfestede regler. UNE påpekte at klageren kun var 8 år da hun kom til Norge med sine foreldre og at hun ikke kunne bebreides for de uriktige opplysningene, men det ble presisert at ifølge forarbeidene til utlendingsloven (Ot.prp. nr. 75 punkt 17.1.8.1) kan en oppholdstillatelse tilbakekalles med hjemmel i utlendingsloven § 63 og alminnelige forvaltningsrettslige regler uten hensyn til hvem som kan bebreides for de feilene som førte til ugyldighet. Dette er også presisert i Høyesterett, i dom HR-2016-02017-A. UNE så hen til klagerens lange opphold i Norge. Det hadde gått 9 år fra hun fikk sin første oppholdstillatelse i Norge til hun ble forhåndsvarslet om tilbakekall, og enda ytterligere tid før tillatelsene faktisk ble tilbakekalt. UNE mente imidlertid at det ikke kunne få avgjørende vekt, all den tid det i hovedsak var foreldrenes fortielser om deres identiteter som gjorde at det tok lang tid. Det ble også lagt vekt på at klageren hadde et selvstendig ansvar for å oppgi riktige opplysninger om sin identitet i søknaden hun sendte inn etter at hun hadde fylt 18 år. UNE la i tillegg stor vekt på innvandringsmessige hensyn i saken. Det ble vist til at det  å oppgi uriktig identitet ved søknad om tillatelser i Norge anses som et alvorlig brudd på utlendingsloven. Det å tilegne seg oppholdstillatelser basert på uriktige opplysninger kan skape et oppholdsgrunnlag for familiemedlemmer i strid med utlendingsloven. Dersom familiemedlemmers tillatelser ikke kunne tilbakekalles i slike tilfeller ville det kunne undergrave regelverket.
 
I utlendingsloven § 63 står det at tilbakekall "kan" skje hvis vilkårene er til stede. I vurderingen av om det var riktig å tilbakekalle klagerens tillatelser ble det lagt vekt på at de uriktige opplysningene om hennes identitet hadde vesentlig betydning for vedtaket. Det ble vist til at dersom barn i slike situasjoner får beholde sine tillatelser, gir det et signal om at det er verdt å oppgi uriktig identitet og uriktige opplysninger om tidligere opphold for å sikre at egne barn får bli i Norge. I tillegg ble det igjen lagt vekt på at det var klagerens foreldre som hadde holdt tilbake informasjon og at tidsmomentet dermed får mindre vekt, samt at uriktige opplysninger om identitet går på bekostning av myndighetenes kontrollhensyn.
 
Klagerens oppholdstillatelser i Norge ble tilbakekalt. Hun ble imidlertid innvilget ny midlertidig oppholdstillatelse i UDIs vedtak, og måtte dermed ikke forlate Norge.  

Var dette sammendraget nyttig?