Sist oppdatert: 25.11.202125.11.2021

Sammendrag: Reisedokumenter

Klageren fikk ikke fornyet sitt utlendingspass fordi UNE mente hun nå, ved sin far, kunne søke om hjemlandets reisedokument.

Bakgrunn

Klagerens utlendingspass utløp og foreldrene hennes søkte om fornyelse. UDI avslo søknaden fordi klageren ikke fylte de alminnelige vilkårene for å få utlendingspass og fordi det heller ikke forelå særlige grunner etter utlendingsforskriften. UDI mente også at den tidligere vurderingen av klagerens identitet var feil, og at den ikke var sannsynliggjort fordi det var tvil om farens identitet. Det var ikke dokumentert at faren hadde forsøkt å fremskaffe hjemlandets pass til henne.
 
I klagen ble det vist til at begge foreldrene nå hadde legitimert seg med pass og at det ikke var grunnlag for å hevde at det var tvil om klagerens identitet.
 

Vurdering og konklusjon

UNE tok ikke stilling til om klagerens identitet var sannsynliggjort, fordi det uansett ikke var avgjørende for resultatet i saken. Klageren fylte ikke vilkårene for fornyelse fordi hun nå, ved sin far, kunne søke om hjemlandets reisedokument. Det forelå derfor ikke lenger særlige grunner til at hun skulle gis norsk reisedokument (utlendingspass).
 
UNE påpekte at klageren hadde fått oppholdstillatelse i Norge på grunn av familieinnvandring, ikke fordi hun var forfulgt av myndighetene i hjemlandet. Hun oppfylte derfor ikke vilkårene for å få utlendingspass etter utlendingsloven § 64 annet ledd. Klageren oppfylte heller ikke vilkårene etter utlendingsforskriften § 12-5. UNE viste til at hun ikke hadde fremlagt dokumentasjon på at hennes far forgjeves hadde søkt om pass fra hjemlandet på hennes vegne.
 
Videre mente UNE at det ikke lenger forelå særlige grunner som tilsa at klageren kunne få utlendingspass. Klageren hadde tidligere fått norsk utlendingspass på dette grunnlaget, fordi UDI mente at hennes far ikke kunne henvises til å kontakte hjemlandets myndigheter for å søke om pass på vegne av henne. Se utlendingsforskriftens § 12-5 fjerde ledd. Klagerens far hadde etter dette fremskaffet hjemlandets pass på egne vegne, som han også hadde fremlagt for utlendingsmyndighetene. UNE mente derfor at klagerens far nå også kunne ta kontakt med hjemlandets myndigheter og be om å få pass til klageren.
 
UNE mente at hensynet til barnets beste ikke ga grunnlag for å fravike utgangspunktet om at klageren kunne henvises til å søke om hjemlandets pass. UNE mente at det landet hvor klageren er statsborger var det nærmeste til å utstede reisedokument til henne. UNE viste til at mange barn som vokser opp i Norge har sitt eget hjemlands pass og ikke norsk reisedokument. Det var heller ikke opplyst at klageren hadde et konkret reisebehov på dette tidspunktet, eller at mangel på norsk utlendingspass ville hindre hennes utvikling og utfoldelse i Norge.

Var dette sammendraget nyttig?