Sist oppdatert: 12.11.202012.11.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Enslig mindreårig asylsøker med tidsbegrenset oppholdstillatelse i Norge fikk avslag på søknad om beskyttelse. Deler av klagerens anførsler om manglende nettverk og familie i hjemlandet var ikke troverdige. Klageren risikerte ikke forfølgelse på grunn av sin etnisitet og religiøs tilhørighet i hjemlandet. Verken den generelle sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold var til hinder for retur. UNE opphevet ikke tidsbegrensningen i oppholdstillatelsen.

Bakgrunn

Klageren fra Afghanistan søkte beskyttelse i et annet europeisk land i 2018. Han sa at han var enslig mindreårig. Faren hans var død og han hadde lite kontakt med moren. Moren og søsteren bodde alene i Afghanistan. Klageren søkte om at Norge skulle overta asylsaken hans gjennom Dublin III-forordningen fordi han hadde søsken i Norge. Norge avslo forespørselen og viste til at det var usikkert om klageren faktisk var mindreårig.

Klageren søkte beskyttelse i Norge i 2020. Han la frem en afghansk tazkera. Det ble gjennomført en aldersundersøkelse som viste at det var en svært liten andel av individene med klagerens tannstadium som var under 18 år. Klageren sa at han hadde oppgitt riktig alder og viste blant annet til at det var den som sto i tazkeraen hans. Som grunnlag for asylsøknaden fortalte han at han ikke var trygg i Afghanistan fordi han var etnisk hazara og sjiamuslim, og på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen på hjemstedet hans i Ghazni-provinsen.

UDI avslo asylsøknaden, men ga klageren en begrenset tillatelse frem til han fylte 18 år, etter utlendingsloven § 38 og utlendingsforskriften § 8-8. UDI mente at det ville være utrygt for klageren å returnere til hjemstedet og henviste han til internflukt.

Vurdering og konklusjon

I vurderingen av klagerens identitet viste UNE først til at afghanske identitetsdokumenter generelt hadde lav pålitelighet og at de derfor ikke kunne være avgjørende i spørsmål om identitet. UNE tok ikke endelig stilling til klagerens alder, men bemerket blant annet at det var først ved ankomst til Norge at klageren hadde helt konkret informasjon om fødselsdatoen utover fødselsår.

UNE trodde ikke på delen av klagerens forklaring som gjaldt familie og nettverk i hjemlandet og at han hadde lite kontakt med dem. UNE viste blant annet til at nærmeste familie og storfamilien spiller en nøkkelrolle i det afghanske samfunnet og at det er svært vanlig at en afghaner har en stor slekt. UNE var også kjent med at svært mange asylsøkere, særlig mindreårige ble instruert til å fortelle lite om familien og/eller si at de ikke hadde kontakt med dem. Det var lite sannsynlig at barn uten nettverk av voksne kunne gjennomføre en illegal reise fra hjemlandet til Norge. UNE la til grunn at klageren mest sannsynlig hadde et betydelig større nettverk i Afghanistan enn det han hadde anført og at han opprettholdt kontakten med familien også etter at han kom til Norge. UNE tok ikke endelig stilling til hva som var klagerens rette identitet, fordi dette ikke hadde avgjørende betydning for saken. UNE tok utgangspunkt i klagerens opplysninger om at hans hjemsted var i Ghazni-provinsen i Afghanistan.

UNE tok heller ikke endelig stilling til om asylforklaringen var troverdig, fordi dette ikke var avgjørende for resultatet i saken. UNE mente at klageren ikke var å anse som flyktning. Det var ikke holdepunkter for å si at hazaraminoriteten eller sjiamuslimer på generelt grunnlag ble forfulgt som følge av sin etnisitet eller religiøse tilhørighet. Det var heller ingen individuelle opplysninger som tilsa at klageren ville være spesielt utsatt i hjemlandet på grunn av at han var hazara og sjiamuslim. UNE mente at verken sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold tilsa at klageren sto i reell fare for å bli utsatt for alvorlige overgrep ved retur. UNE vurderte den generelle sikkerhetssituasjonen på klagerens hjemsted annerledes enn UDI og mente at den var tilstrekkelig stabil til at klageren kunne returnere dit. UNE bemerket at grunnen til at UDIs og UNEs vurderinger i noen tilfeller kan være ulike er at UDI hovedsakelig foretar sine vurderinger på provinsnivå, mens UNE på distriktsnivå.

UNE tok ikke stilling til om klagerens familie i Afghanistan ville ha evne til å yte forsvarlig omsorg for ham ved en retur dit, da dette ikke var avgjørende for resultatet i saken. UNE vurderte derfor om tidsbegrensingen i klagerens oppholdstillatelse skulle oppheves slik at han fortsatt skulle ha en oppholdstillatelse i Norge etter fylte 18 år. UNE opphevet ikke tidsbegrensningen i klagerens oppholdstillatelse. I vurderingen av klagerens konkrete situasjon mente UNE at det antagelig var best for klageren å returnere til hjemlandet etter fylte 18 år. Selv om klageren hadde søsken i Norge, var det klart at han hadde en større tilknytning til hjemlandet enn til Norge. UNE la til grunn at klageren hadde sin mor, søster, annen slekt og nettverk i hjemlandet. Han kjente språket og kulturen og hadde vært kort tid i Norge. Han kunne også opprettholde kontakten med søsknene i Norge via telefon og internett.  

UNE viste også til at formålet med å tidsbegrense tillatelsen til enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år var å forebygge at andre barn som ikke hadde et beskyttelsesbehov skulle sendes til Norge. Dette hensynet talte for å opprettholde en begrenset oppholdstillatelse for klageren. UNE mente at begrensingen var forsvarlig selv om den kunne være belastende for klageren og at hensynene som tilsa en begrensning veide tyngst i en samlet vurdering. UNE mente at det ikke forelå andre grunnlag for oppholdstillatelse enn mulig fravær av omsorgspersoner i hjemlandet.
 

Var dette sammendraget nyttig?