Sist oppdatert: 07.05.202007.05.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren var uenig i begrensningene i tillatelsen han fikk. UNE mente at han var vernet mot retur, men ikke hadde rett til opphold som flyktning fordi han var utelukket fra denne rettigheten. Det var ikke grunn til å fjerne begrensningene.

Bakgrunn

 
Klageren søkte beskyttelse i Norge for omtrent femten år siden. Han fortalte at han hadde vært medlem av kommunistpartiet og hadde arbeidet for kommunistregimet i flere år. Etter nemndmøte i UNE ble han gitt en oppholdstillatelse med begrensninger. Nemnda mente han var vernet mot retur, men at det var grunner til å utelukke han fra flyktningstatus på grunn av hans tidligere arbeid. Oppholdstillatelsen ble gitt for ett år. Den ga ikke rett til permanent oppholdstillatelse, men ga rett til familiegjenforening med ektefellen og biologiske barn. Familien kom senere til Norge. Klageren har i flere omganger bedt om endring av sin oppholdsstatus.
 
Etter søknad om fornyelse våren 2018 fornyet UDI oppholdstillatelsen for syv måneder. Tillatelsen ga ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller rett til oppholdstillatelse for familiemedlemmer. Den ga heller ikke rett til å besøke andre land i Schengen-samarbeidet og ikke rett til ny innreise hvis han reiste ut av Norge.
 
Klageren mente at avslagene han hadde fått innebar brudd på menneskerettighetene. Han opplevde at han hadde blitt dømt uten at det fantes bevis. Med klagen var en attest fra arbeidsgiveren, som bekreftet at han er miljøarbeider på et asylmottak.
 

UNEs vurdering

 
UNE viste til at UDI på tidspunktet for sitt vedtak mente at klageren fortsatt var vernet mot retur til Afghanistan, og tok derfor ikke stilling til dette spørsmålet. UNE skrev at det de siste ti årene generelt har vært en bedring i situasjonen til personer med lignende bakgrunn som klageren, og viste til en rekke kilder til landinformasjon. UNE mente også at spørsmålet om vern mot retur var grundig behandlet i nemndas tidligere vedtak.
 
Om spørsmålet om utelukkelse fra retten til anerkjennelse som flyktning, gjorde UNE heller ingen ny vurdering. UNE skrev at terskelen for å utelukke fra flyktningstatus er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det kreves ikke at straffeskylden må være "bevist utover enhver rimelig tvil", slik det høyere beviskravet er i straffesaker.
 
UNE vurderte om det forelå sterke menneskelige hensyn i saken, eller en særlig tilknytning til Norge, som kunne gi grunnlag for en oppholdstillatelse. UNE vurderte opplysningene om klagerens helsetilstand og hvordan usikkerheten rundt det å ha kortvarige tillatelser påvirket han og familien. Det var ikke nok til at oppholdstillatelse uten begrensninger kunne gis. UNE mente at klagerens lange oppholdstid i Norge hadde betydning, men oppholdstiden var i seg selv ikke nok til å gi en ordinær tillatelse uten begrensninger. Tilknytningen gjennom hans familie, som har tillatelser uten begrensninger, kunne heller ikke gi grunnlag for opphold for klageren. UNE konkluderte med at klageren beholdt sin begrensede oppholdstillatelse fordi han er vernet mot retur til Afghanistan.
 

Var dette sammendraget nyttig?