Sist oppdatert: 12.11.202012.11.2020

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke familieinnvandring med kjæresten i Norge fordi samlivet ikke er et fast og etablert samboerforhold. Paret hadde ikke bodd sammen sammenhengende de siste to årene.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om oppholdstillatelse ved et politidistrikt i Norge i 2019. Formålet var familieinnvandring med norsk samboer. Vedlagt søknaden var blant annet spørreskjema utfylt av paret, bekreftelse på perioder med husleieforhold, husleieavtale og innbetalte leieavgifter.
 

Vurdering og konklusjon

 
UNE var enig i UDIs vurdering, det var ikke sannsynliggjort at paret har hatt et fast og etablert samboerforhold i minst to år.

Kravet til to års samboertid skal etter forvaltnings- og rettspraksis forstås slik at partene i utgangspunktet må ha bodd sammen sammenhengende de siste to årene. Avbrudd i samboerforholdet på grunn av arbeid eller andre praktiske årsaker kan godtas, men det er da en forutsetning at partene kan dokumentere at de før avbruddet har bodd sammen i minst to år.

En naturlig språklig forståelse av kravet om å bo sammen er at paret har felles adresse hvor de utøver normalt samliv mesteparten av fritiden. Kortere samliv i form av ferieturer og besøk kan ikke beskrives som et fast og etablert samboerforhold i utlendingslovens forstand.

UNE mente at partenes samliv fra de møttes omkring ti år tidligere, og frem til dags dato ikke var et fast og etablert samboerforhold slik dette begrepet skal forstås. Klageren hadde opplyst at han bodde sammen med kjæresten i Norge i omtrent seks måneder i 2009, tre måneder i 2011 og fem måneder i 2014. Periodene utgjorde verken isolert eller samlet sett samboertid på to år. Det var derfor ikke nødvendig for UNE å vurdere dokumentasjonen på den opplyste samboertiden. Vilkårene for samboertillatelse var derfor ikke oppfylt.

Det var heller ikke grunnlag for tillatelse av sterke menneskelige hensyn slik dette begrepet skal forstås i utlendingsloven § 49.
 

Var dette sammendraget nyttig?