Sist oppdatert: 26.08.2021 26.08.2021

Sammendrag: Tilbakekall

Klagerens tillatelse i familieinnvandring med ektefelle ble tilbakekalt fordi underholdskravet ikke hadde vært oppfylt av referansepersonen i hele tillatelsesperioden.

Bakgrunn

Klageren fikk oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin norske ektefelle. Det gikk frem av vedtaket at det var en forutsetning for tillatelsen at ektefellen (referansepersonen)  hadde tilstrekkelig inntekt til å oppfylle underholdskravet.

Da klageren søkte om fornyet tillatelse viste det seg at kravet til underhold ikke hadde vært oppfylt i hele tillatelsesperioden. UDI tilbakekalte derfor oppholdstillatelsen.

I klagen ble det blant annet vist til at klageren også hadde hatt inntekt i tillatelsesperioden, og at ektefellene til sammen hadde nok inntekt til at underholdskravet var oppfylt. Det ble også opplyst at grunnen til at referansepersonen ikke oppfylte inntektskravet var utenfor hennes kontroll fordi en lekkasje på hennes gamle arbeidssted gjorde at arbeidsplassen måtte nedlegges.

Vurdering og konklusjon

UNE var enig med UDI i at det var riktig å kalle tilbake klagerens tillatelse fordi vilkårene ikke hadde vært oppfylt.

UNE viste til at det i klagerens søknad om familieinnvandring var referansepersonens inntektsgrunnlag som måtte dokumenteres. Underholdet må være sikret «for den tid søknaden gjelder», se utf. § 10-8 første ledd. Det betyr at kravet til inntekt må være oppfylt i hele tillatelsesperioden. Dette stod også uttrykkelig i UDIs vedtak.

Opplysninger innhentet direkte fra Skatteetaten viste at referansepersonens inntekt for den aktuelle perioden var ca 50 000 kroner mindre enn kravet.

UNE avviste at klagerens inntekt kunne tas med i beregningen av underholdskravet. UNE viste til at klageren ikke hadde hatt oppholdstillatelse i Norge, og heller ikke rett til å arbeide i Norge på tidspunktet vedtaket om familieinnvandring ble fattet. Det er situasjonen på vedtakstidspunktet som er avgjørende for om unntaket i utlendingsforskriften § 10-8 tredje ledd bokstav a, om at også søkerens inntekt skal medregnes i vurderingen av fremtidig inntekt, kommer til anvendelse.

Videre skrev UNE at mange som søker om familieinnvandring viser til at søkeren er lovet arbeid etter at han/hun kommer til Norge, og at dette må medregnes når man beregner fremtidig inntekt. Med mindre søkeren allerede på vedtakstidspunktet befinner seg i Norge og jobber lovlig, kan søkerens egen fremtidige inntekt ikke tas med i beregningen. Av hensyn til likebehandling overfor disse sakene, mente UNE at tilbakekall var riktig i denne saken. Selv om det er selve tillatelseperioden som er tidsrommet hvor underholdskravet må være oppfylt, så er det altså situasjonen på vedtakstidspunktet som avgjør hvem som anses å måtte oppfylle dette kravet.

UNE konkluderte med at vilkårene for klagerens tillatelse ikke hadde vært oppfylt i hele tillatelsesperioden, og at det dermed var grunnlag for å tilbakekalle tillatelsen.

Adgangen til å tilbakekalle tillatelsen burde benyttes. UNE viste blant annet til at det er lite rimelig at en som ikke har oppfylt vilkårene for en tillatelse skal stilles likt med dem som har oppfylt vilkårene. Det er også lite rimelig overfor alle som får avslag. Hvis tillatelsen ikke tilbakekalles vil klageren dessuten kunne videreføre nye rettigheter på bakgrunn av den uriktige tillatelsen. Den tidligere tillatelsen ble derfor tilbakekalt.

Siden UNE anså at kravet til både fremtidig inntekt og tidligere inntekt nå var oppfylt, ble klageren gitt en ny tillatelse i familieinnvandring med ektefellen.

Var dette sammendraget nyttig?