Sist oppdatert: 18.08.202018.08.2020

Sammendrag: Familie

To mindreårige søsken fikk ikke oppholdstillatelse med sin far i Norge fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. Det ble ikke gjort unntak fra underholdskravet fordi klagerne har omsorgsperson i hjemlandet.

Bakgrunn

Klagerne har tidligere fått avslag på søknad om familieinnvandring med sin far (referansepersonen) i Norge. Første gang søkte klagerne sammen med sin mor og fire andre søsken, men alles søknader ble avslått.
 
Tre av klagernes søsken søkte på nytt om familieinnvandring med referansepersonen i 2017. I søknadene opplyste de at moren hadde forlatt dem i 2017. De tre ble i en periode tatt vare på av en nabo i Kenya. Barnas mor møtte likevel på ambassaden i mars 2017 og signerte samtykke om at barna kunne reise til Norge og bo med far. Hun fraskrev seg også foreldreansvaret for de tre barna. Det ble opplyst at naboen som tidligere hadde tatt seg av barna hadde flyttet tilbake til hjemlandet. Søknaden ble avslått for de to eldste fordi underholdskravet ikke var oppfylt. Den yngste av de tre fikk innvilget oppholdstillatelse. Det ble for hans del gjort unntak fra underholdskravet fordi han var under 15 år og uten omsorgsperson i hjemlandet.
 
Klagerne søkte på nytt om familieinnvandring med far i Norge (referansepersonen). I klagen ble det opplyst at barna oppholdt seg i Kenya og at deres mor har forlatt dem. Hverken klagerne eller referansepersonen vet hvor moren oppholder seg, men opplyste at de har informasjon som tilsier at hun ikke oppholder seg i hjemlandet. Samtykket barnas mor ga i 2017 var gitt til et familiemedlem som deretter hadde videreformidlet dette til referansepersonen. Etter at barnas mor forlot dem tok de to eldste barna vare på de yngste. De to eldste har flyttet og klagerne får ingen hjelp fra søsknene. De mottar noe hjelp fra en venn av moren. Denne personen har ikke formelt ansvar for barna. Det er opplyst at personen ikke behandler dem bra og underslår penger som far i Norge betaler for deres opphold. Det er også opplyst at klagerne har helseproblemer og lever under svært vanskelige forhold i Kenya.
 

Vurdering og konklusjon

UNE avslo søknaden fordi kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. UNE mente heller ikke at det var grunnlag for å gjøre unntak fra kravet til fremtidig inntekt etter utlendingsforskriftens § 10-8 fjerde ledd bokstav e. UNE mente at klagerne har en omsorgsperson i hjemlandet/oppholdslandet. Det ikke var sannsynliggjort at moren ikke oppholdt seg i hjemlandet. UNE mente det var usannsynlig at klagerne og referansepersonen ikke hadde fått opplysninger om hvor moren oppholdt seg da hun innga samtykke for klagernes søsken. UNE mente også det var påfallende at klagerne ikke søkte om familieinnvandring sammen med de andre mindreårige søsknene dersom moren virkelig hadde forlatt dem. UNE viste også til at det ikke var gitt opplysninger om hva slags informasjon referansepersonen hadde som tilsa at klagernes mor ikke oppholdt seg i hjemlandet.
 
UNE vurderte ikke om de andre underholdsvilkårene var oppfylt fordi det ikke var avgjørende for resultatet i saken.
 
UNE mente at det heller ikke forelå "særlig sterke menneskelige hensyn" slik dette begrepet skal forstås, som tilsier at det gjøres unntak fra underholdskravet. Det kan ikke uten videre legges vekt på opplysninger og erklæringer om et barns omsorgssituasjon i utlandet, fordi norske utlendingsmyndigheter ikke har mulighet til å kontrollere dette. Det skal derfor svært mye til før UNE kan konkludere med at et barn i utlandet ikke får tilstrekkelig omsorg.
 
UNE mente det var sannsynlig at det, utenom klagernes mor, finnes andre egnede slektninger som kan ta vare på klagerne i hjemlandet/oppholdslandet. Det var sannsynlig at klagerne har flere slektninger i hjemlandet som kan bistå dem. Referansepersonen har i tidligere saker opplyst å ha flere slektninger både i klagernes hjemland og oppholdsland. Ut i fra UNEs kunnskaper om klansystemet og storfamiliens rolle i Somalia var det usannsynlig at klagerne er uten voksne klanmedlemmer eller familiemedlemmer i hjemlandet som kan ta vare på dem.

UNE vurderte opplysningene i saken om at referansepersonen er redd for at klagerne skal bli rekruttert til Al-Shabaab og frykt for mishandling. Reglene om familieinnvandring åpner likevel ikke for å ta stilling til om klagerne har behov for beskyttelse, fordi dette dekkes av egne regler i utlendingsloven.

UNE vurderte også opplysningene om at klagerne har det svært vanskelig i oppholdslandet, blant annet at de har helseproblemer. UNE mente at innvandringsregulerende hensyn tilsier at slike forhold som hovedregel ikke kan gi unntak fra underholdskravet. Slike opplysninger gjør seg gjeldende for et stort antall klagere og gir ikke grunnlag for å gjøre unntak fra underholdsvilkårene. Vektlegging av slike forhold vil blant annet kunne medføre store innvandringsregulerende konsekvenser og åpne for at det gjøres unntak for større grupper som ikke fyller de objektive vilkårene for en tillatelse. UNE mente at klagernes situasjon ikke skiller seg vesentlig fra andre sammenlignbare saker og hensynet til en kontrollert innvandring ble derfor avgjørende.

At det kunne være til barnas beste å få oppholdstillatelse i Norge på grunn av generelt dårlige levevilkår i hjemlandet/oppholdslandet kunne ikke tilsi en annen vurdering av saken. Dette vil være forhold som gjelder for svært mange barn i verden. Likebehandlingshensyn og konsekvenshensyn fikk betydelig vekt mot å gi tillatelse i saken. UNE mente også at det ikke var opplysninger om at klagerne har et særlig behov for å bo med sin far, ut over det som gjelder for barn generelt. UNE viste også til at barna ikke har bodd med sin far de siste åtte årene.

UNE tok ikke stilling til om de andre vilkårene for tillatelse var oppfylt, fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.

Var dette sammendraget nyttig?