Sist oppdatert: 19.01.2020 19.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.

Anmodningen ble ikke tatt til følge. Dissens.

Kvinne søkte i 2011 om beskyttelse. Fremla kopi av kart-e melli, skilsmissebok, attester og vitnemål. Fremla i forbindelse med asylforklaringen også et dokument som senere ble ansett av ambassaden som falsk. UNE tok ved vedtak 27.08.2013 ikke klagen til følge.

Tidligere anmodet om omgjøring uten å nå frem. Til behandling var den femte omgjøringsanmodningen der det ble anført at hun vil drive evangeliserende virksomhet i Iran og derfor være utsatt for forfølgelse. Det var vedlagt diverse uttalelser fra mennesker som kjenner klageren. Det ble gitt utsatt iverksettelse og gjennomført nemndmøte med fremmøte.

Nemnda konkluderte med at hennes identitet ikke var sannsynliggjort. Nemnda viste til at Iran er et dokumentsamfunn og at klageren ikke hadde gjort noe for å skaffe dokumenter i original. Hennes generelle troverdighet var svekket ved å fremlegge et objektivt sett falsk dokument. Nemnda viste til en avgjørelse fra Høyesterett og mener at det ikke er avgjørende om hun visste at dokumentet var falsk.

På bakgrunn av hennes svekkede generelle troverdighet på grunn av dokumentet, nød ikke klageren godt av terskelen «noenlunde sannsynlig» for hennes asylforklaring. Det var alminnelig sannsynlighetsovervekt som er terskelen. Etter en konkret vurdering konkluderte nemnda med at klagerens forklaring om det som hadde skjedd i Iran ikke kunne legges til grunn. Nemnda la til grunn forklaringen om konvertering og aktivitet i Norge.

Nemnda hadde merket seg NOAS m.fl. sin rapport «Tro, håp og forfølgelse II» og oppdatert landinformasjon. Nemnda så hen til det antatte antallet konvertitter i Iran og hvor mange som blir arrestert per år da dette sier noe om risikoens størrelse.

Nemnda delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet med nemndleder anså at basert på hennes aktiviteter i Norge var risikoen for arrestasjon i Iran som kristen konvertitt teoretisk. Hun ville heller ikke ha en ledende rolle slik at hun vil ikke være blant de som fikk de strengeste straffene. Kortvarig arrestasjon, diskriminering mv. utgjør ikke «forfølgelse» i lovens forstand.

Mindretallet mente at klageren fremstod som mer ledende enn flertallet mente. Nemndmedlemmet var enig i at risikoen var liten, men mente at den likevel var stor nok til at hun hadde en «velbegrunnet frykt for forfølgelse» og at hun skulle ha vern som flyktning.

Var dette sammendraget nyttig?