Sammendrag: Utvisning

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi fremmøte ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble ikke tatt til følge. Dissens.

Klageren søkte først om familieinnvandring med ektefelle ved ambassaden i Khartoum i Sudan. Før søknaden var avgjort, søkte hun om beskyttelse i Norge og opplyste at hun kom til Norge samme dag. Søknaden om beskyttelse ble ikke innvilget idet klagerens oppgitte identitet og forklaring om beskyttelsesbehov ikke ble lagt til grunn. UDI utviste deretter klageren fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om identitet og asylforklaring, herunder forklaring om opphold i Eritrea.

Nemnda bemerket blant annet at det er grunnlag for å utvise klageren fordi hun har gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter. Nemnda viste til at klagerens opplysninger ikke er i samsvar med landinformasjon på områder som er sentrale for alle som vokser opp i Eritrea og at hun utbygget forklaringen underveis. Nemnda viste til at i saker hvor det er anført beskyttelsesbehov skal det etter fast forvaltningspraksis opereres med en lavere sannsynlighetsterskel enn vanlig sannsynlighetsovervekt, og at selv ikke den lavere terskelen i beskyttelsesaken var oppfylt. Det er således overveiende sannsynlig at klageren ga uriktige og/eller villedende opplysninger om sitt asylgrunnlag, sin bakgrunn og om sitt opphold i Eritrea. Opplysningene var av vesentlig betydning for vurderingen av om klageren har et beskyttelsesbehov, og det er åpenbart at de var gitt forsettlig eller grovt uaktsomt. Klageren har også har overtrådt utlendingsloven § 83 annet ledd om plikten til å medvirke til å avklare sin identitet.

Nemndas flertall anså at klagerens brudd på utlendingsloven samlet sett er meget alvorlig. Alvorlighetsgraden forsterkes ved at klageren ikke har forholdt seg til gyldig fattet vedtak og utreisefrist, men har fortsatt å oppholde seg i Norge og etablere familie og barn. Klageren har misbrukt asylinstituttet for å forsøke å omgå regelverket for innvandring etter utlendingsloven, og allmennpreventive hensyn har derfor stor vekt. Flertallet anså at forholdets alvorlighetsgrad tilsa at barna må bli utsatt for uvanlig store belastninger før et utvisningsvedtak blir uforholdsmessig.

Nemndas flertall mente at omsorgssituasjonen for klagerens to barn, på nesten 3 år og 1 og et halvt år, vil være tilfredsstillende selv om klageren utvises fra Norge i to år. Nemndas flertall la vekt på at ifølge tilknytningsteori er det slik at en trygg tilknytning til primæromsorgsgiver øker muligheten for at barna vil utvikle en trygg tilknytning til en ny primæromsorgsperson. Barn som i en slik situasjon får god omsorg og beskyttelse av noen andre, vil lettere komme over bruddet med omsorgspersonen, og det er tilstrekkelig med normal omsorgskompetanse for å ivareta normale barns behov i en slik situasjon. Det forelå ikke opplysninger om at barna var særlig sårbare eller har spesielle omsorgsbehov eller at barnas far har begrenset omsorgsevne. Flertallet så at det vil bli en ekstra utfordring for klagerens ektefelle dersom klageren utvises, men mente det ikke er en utenkelig oppgave. Det er mange barn i Norge som av ulike årsaker bor sammen med bare en forelder. Det finnes også hjelpetiltak som kan være nyttige i en slik situasjon, som ektefellen kan få hjelp fra dersom han oppsøker det. Nemndas flertall så hen til at barna er i en alder hvor de ikke har forutsetninger for å forstå situasjonen, men dette er forhold som vil gjelde for alle barn på denne alderen, og som vil kunne kompenseres ved god omsorg fra barnas far. Flertallet mente at allmennpreventive hensyn må tillegges større vekt enn hensynet til barnas beste i denne saken og at utvisning av klageren for to år ikke var uforholdsmessig.

Nemndas mindretall mente at klagerens uriktige opplysninger er et alvorlig brudd på utlendingsloven, men ikke alvorlig nok til at barnets beste ikke skal går foran. Mindretallet mente derfor at utvisning av klageren ville være uforholdsmessig.