Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

UDI avslo klagerens asylsøknad, men innvilget en midlertidig tillatelse frem til fylte 18 år, jf. utlendingsforskriftens § 8-8. På UNEs vedtakstidspunkt var klageren fylt 18 og UNE avslo søknaden om asyl med henvisning til at klageren kunne bosette seg et annet sted i Afghanistan, som var trygt (internflukt).

I henhold til ny, midlertidig bestemmelse i utlendingsforskriften § 8-8 a, søkte klageren om ny behandling hos UDI. UDI avslo asylsøknaden og mente det heller ikke var sterke menneskelige hensyn eller en særlig sterk tilknytning som kunne gi grunnlag for oppholdstillatelse. Klageren klaget over vedtaket og mente at han ikke kunne henvises til internflukt og at det dessuten var grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

Nemnda opprettholdt UDIs avslag på asylsøknaden. Nemda mente klageren trygt kunne bosette seg i Mazar-e Sharif og henviste ham til internflukt dit. Nemnda mente det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge ut fra den betydningen disse begrepene har i utlendingsloven. I henhold til utlendingsforskriften § 8-8a annet ledd, vurderte nemnda klageren som om han var mindreårig og 17 år og seks måneder, som var klagerens alder for UDIs vedtak i den første asylsaken. Nemnda la ikke til grunn klagerens opplysninger om manglende familie og nettverk og mente at det er mest sannsynlig at klageren har et større nettverk enn hva han har opplyst, som dessuten har hatt råd til å sende ham til Europa. Nemnda mente at klagerens storfamilie mest sannsynlig hadde ressurser til å bistå ham i Afghanistan. Nemnda så også hen til at klageren nærmet seg myndighetsalder og bemerket at hva som er forsvarlig omsorg ikke er det samme for et lite barn som for en ung mann på 17 og et halvt år. Etter en helhetsvurdering mente nemnda at klageren mest sannsynlig vil kunne finne bolig og få dekket sine grunnleggende behov i Mazar-i Sharif. Utfra en helhetsvurdering av alle opplysningene i saken anså nemnda også at klageren, som 17 og et halvt år gammel, heller ikke ville være helt avhengig av storfamilien for å få dekket sine grunnleggende behov. Klagerens oppholdstid i Norge var kort og det var ingen helsemessige forhold som utgjorde sterke menneskelige hensyn.

Var dette sammendraget nyttig?