Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.
Anmodningen ble tatt til følge. Dissens.
Mann fra Iran søkte om asyl i 2009. Anførte at han hadde konvertert fra islam til kristendommen i Hellas før han kom til Norge. Fikk endelig avslag på sin sak i 2012. UNEs avslagsvedtak ble kjent gyldig i Borgarting lagmannsrett. Omgjøringsanmodning nummer tre behandlet i NMP. Klageren anførte at det forelå nye opplysninger i saken vedr hans trosutøvelse.
Klageren forklarte i nemndmøtet hvordan han har arbeidet for å forsøke å omvende muslimer til kristendommen. Han forklarte hvordan han sammen med sin religiøst gifte kone har drevet oppsøkende virksomhet.
Nemnda la til grunn at klageren hadde konvertert til kristendommen, slik han forklarte. I vurderingen av hvorvidt klageren ville risikere å bli forfulgt ved retur til hjemlandet, delte nemnda seg i et flertall bestående av de to nemndmedlemmene og et mindretall bestående av nemndleder. Flertallet vurderte klageren å ha en profil som taler for at han vil være i stand til å få med seg andre til å konvertere til kristendommen. Klageren fremstår som flink til å få kontakt med andre mennesker. Flertallet vurderte det slik at klageren har god kunnskap om kristendommen og at han har erfaring med å formidle dette budskapet til andre. Flertallet anså at hans erfaring med å omvende personer her i Norge gjør at han er i stand til også å få folk i hjemlandet til å konvertere til kristendommen. Det ble i vurderingen lagt vekt på at klageren har drevet med utadrettet aktivitet mot muslimer på flyktningmottak. Det var for flertallet sannsynlig at han vil fortsette med denne typen aktivitet i Iran.
Mindretallet anså det ikke som sannsynlig at klageren ville drive en slik type aktivitet ved retur til Iran som ville sette ham i fare for å bli utsatt for forfølgelse. Klageren fremstod for mindretallet ikke å ha en slik erfaring med ledende arbeid innen trosomvendelse som gjør ham i stand til å virke alene i et slikt arbeid. Her i Norge har klageren bidratt til å få personer til å komme til kirkesamfunn der andre har stått for trosopplæringen og der andre har besvart spørsmål som blir stilt. Etter mindretallets syn har ikke klageren i Norge hatt en slik ledende rolle eller oppgaver som gjør det naturlig for ham å drive utadrettet misjonerende virksomhet ved retur til Iran. Det var også mindretallets syn at klageren ikke innehar den dyptgående kunnskap i kristen tro som er nødvendig for å kunne lære opp andre. Dette tilsa også at klageren ved en retur til Iran ikke ville drive med trosomvendende arbeid.
Nemnda la etter dette til grunn at det forelå en reell risiko for at klageren risikerer reaksjoner som følge av misjonerende, ledende eller utadrettet kristen virksomhet i Iran.
Klageren fremla iransk shenasnameh i original. På bakgrunn av det og klagerens forklaring ellers, ble oppgitt identitet ansett å være sannsynliggjort.