Sammendrag: Utvisning

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble tatt til følge. Enstemmig

Klageren er født og oppvokst i Sverige, men flyttet til Norge i ungdommen for å bo med sin far som senere døde. Klageren ble varig utvist fra Norge som følge av et forholdsvis høyt antall domfellelser og forelegg i Norge over en lenger periode. I tillegg ble det vist til at han var dømt til fire års fengsel i Sverige for en grov voldsforbrytelse. Denne dommen var sonet før han kom tilbake til Norge og ble ilagt ytterligere straffer. Alle klagerens straffbare forhold var relatert til hans narkotikaproblem. UDI la til grunn at det var gjentakelsesfare.

I klageren ble det bl a vist til at klageren ved siste dom var idømt Narkotikaprogram med domstolskontroll og at dette innebar en enorm livsendring for klageren. Dette var et program han var blitt godkjent for gjennom undersøkelser og vurderinger foretatt av kriminalomsorgen og domstolen. Programmet innebærer at det settes inn en rekke ressurser for å få de aktuelle rusfri.

Nemnda kom under tvil til at det var uforholdsmessig å utvise klageren selv om grunnvilkårene for utvisning etter loven § 122 klart var oppfylt. (Han ble heller ikke ansett å ha opparbeidet varig oppholdsrett.).

Det ble vektlagt at klageren, men unntak av en tre-dagers sprekk som ikke medførte at domstolen tok ham ut av programmet, hadde vært rusfri i nesten to år. Han hadde fulgt programmet (under kontroll av domstolen) og var på vedtakstidspunktet flyttet til egen leilighet. Han fulgte opp alle avtaler og kontrolltiltak, han hadde fått jobb og hadde heller ikke pådratt seg ytterligere straffbare forhold de to siste årene. Han hadde ett år igjen av soningsprogrammet. Dersom han ble utvist, ville han bli tatt ut av programmet og ville ikke ha et opplegg i hjemlandet. Klageren var idømt denne soningsformen uten at det var tatt høyde for at han kunne risikere utvisning. Hvis han ble utvist måtte han tas ut av programmet på grunn av noe som ikke skyldtes at han hadde brutt forutsetningene for programmet, men at det ved ileggelsen av denne soningsformen ikke var tatt høyde for at han kunne bli utvist. I lys av at han i nesten to år, ved hjelp av programmet hadde endret livsstil, og hadde et år igjen, fant nemnda under tvil at utvisning var uforholdsmessig.

Nemnda bemerket videre at dersom klageren forblir rusfri, fremstår gjentakelsesfaren å være liten, jf at alle tidligere forhold var rusrelaterte. Videre påpekte nemnda at avgjørelsen om ikke å utvise ham nå, ikke var til hinder for en senere sak om utvisning dersom klageren i fremtiden begikk nye straffbare forhold.