Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Familie

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Kvinne med et mindreårig barn søkte om familieinnvandring med en sønn (referansepersonen) i Norge, jf. utlendingsloven § 43. Sønnens far har tillatelse i Norge. Klageren opplyste blant annet at barnas far ikke bodde med familien etter skilsmissen, og barna bodde hos besteforeldre mens mor jobbet.

UNE endret ikke UDIs avslag. UNE viste til at klageren faller utenfor den gruppen som har rett til familiegjenforening med sitt barn etter lovens § 43. I likhet med UDI mente UNE at fordi referansepersonen har sin far med oppholdstillatelse i Norge så er han ikke enslig, slik formålet med bestemmelsen er ment å være fra lovgivers side. UNE viste til formålet bak lovens § 43 som er ment for foreldre til enslige barn som kommer til Norge uten foreldre og som får opphold etter bestemmelsene om beskyttelse. I forarbeidene til bestemmelsen har lovgiver tenkt på referansepersonen i slike saker som en enslig mindreårig, Ot.prp. 75 (2006-2007) side 215-218. Retten til opphold gjelder både foreldrepar og enslig mor eller far som skal bo sammen med barnet. Søsken under 18 år uten ektefelle eller samboer har tilsvarende rett når disse bor sammen med foreldrene, se lovens § 43 andre ledd. Bakgrunnen for at det foreligger en rett til familiegjenforening i Norge i disse tilfellene er hensynet til barnet og at det nesten alltid vil være umulig for familien å gjenforenes i hjemlandet. UNE viste til at i denne saken søkte referansepersonen beskyttelse i Norge samtidig som han oppga at hans far allerede oppholdt seg her med tillatelse. Referansepersonen anses derfor som et barn som allerede har en forelder i Norge, mens bestemmelsen gjelder foreldres og

søskens rett til familiegjenforening med enslig barn i Norge, jf. forarbeidene. Det var også motstrid i referansepersonens opplysninger om kontakten med faren i familieinnvandringssaken og da han søkte beskyttelse. UNE mente at det fremsto som at referansepersonen reiste til Norge for å gjenforenes med sin far.

UNE så hen til anførslene om at familien ønsker å være sammen, klagerens helseproblemer, mangel på skole, jobb, inntekt i hjemlandet, men mener at det i denne saken ikke foreligger sterke menneskelige hensyn. Slike anførsler vil gjøre seg gjeldende for et stort antall. Vektlegging av slike anførsler vil blant annet kunne medføre store innvandringsregulerende konsekvenser og åpne for at det gjøres unntak for større grupper av klagere som ikke fyller de objektive vilkårene for en tillatelse. Likebehandlings- og konsekvenshensyn tillegges betydelig vekt. Innvandringsregulerende hensyn taler med styrke mot å gjøre unntak fra bestemmelsene om hvem som skal gis familieinnvandring. Når klageren ikke faller inn under den personkrets som kan gis familieinnvandring taler det i seg selv mot å gi tillatelse etter lovens § 49. Referansepersonen og klagerens medfølgende sønn var ikke mindreårige på vedtakstidspunktet.

Var dette sammendraget nyttig?