Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Anmodningen ble tatt til følge. UNE omgjorde sitt tidligere vedtak, jf. forvaltningsloven § 35. UNE kom til at klagerens søknad om beskyttelse skulle realitetsbehandles i Norge.
Sammendraget gjelder en eldre kvinne som søkte om beskyttelse i 2017.
Tyskland hadde akseptert overtakelse av klageren etter Dublin III-forordningen artikkel 12 (4) på bakgrunn av at tyske myndigheter hadde utstedt visum til klageren. UDI og UNE kom i sine vedtak til at norske myndigheter kunne nekte å realitetsbehandle klagerens søknad i henhold til utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b, da klageren kunne kreves mottatt av Tyskland.
UNE bemerket ved vurderingen av omgjøringsanmodningen blant annet at Tyskland hadde akseptert overtakelse av klageren. UNE fant videre at det var sannsynliggjort at det forelå et slikt avhengighetsforhold som etter Dublin III-forordningen artikkel 16 tilsa at klageren skulle få sin søknad realitetsbehandlet i Norge. UNE la i vurderingen vesentlig vekt på klagerens høye alder sammenholdt med innsendte redegjørelser om sønnens bistand under klagerens opphold i Norge. UNE viste til brev fra sønnen der han uttrykte et ønske og evne til å ta vare på klageren. Sønnen opplyste at klageren trengte at noen passet på henne døgnet rundt. Han viste også til at klageren følte seg trygg hos ham og familien hans, og alltid hadde ytret et ønske om å få være sammen med ham. UNE så i vurderingen også hen til opplysningene i omgjøringsanmodningen om at sønnen hadde hjulpet klageren med de fleste gjøremål siden hun kom til Norge. Vilkåret om at familietilknytningen forelå i hjemlandet ble ansett oppfylt, og sønnen hadde oppholdstillatelse i Norge.
UNE viste også til at klageren ville være alene ved en eventuell retur til Tyskland. UNE hadde videre merket seg opplysningene om klagerens svekkede helsetilstand, og bemerket at helsemessige forhold skal dokumenteres skriftlig ved helseerklæring utstedt i Norge i tråd med kravene i helsepersonelloven § 15 og forskrift om helsepersonells attester, erklæringer o.l. § 4.
UNE påpekte at klageren var registrert med ulike navn i Tyskland og Norge, men tok ikke stilling til klagerens identitet, fordi dette ikke ble ansett avgjørende for saken.