Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Kvinne søkte 2015 om beskyttelse og anførte at hun sto i fare for å bli tvangsgiftet til en høytstående militærperson på hjemstedet. Klageren hadde ikke fremlagt pass eller andre identitetsdokumenter. Hun var heller ikke i stand til på annen måte å sannsynliggjøre hvor hun kom fra. Nemnda påla klageren å dokumentere sin identitet innen 3 måneder og besluttet å utsette saksbehandlingen samsvarende.

Klageren fikk avslag fra den afghanske ambassade på søknad om pass. Klageren fikk imidlertid en bekreftelse fra ambassaden på at hun er afghansk borger.

Ifølge den afghanske ambassaden utsteder de Identity Certificate til personer som ikke har tazkera og som derfor ikke kan få pass. For å få Identity Certificate, må søkeren gjennomføre et intervju med tre personer ved ambassaden. Ambassaden forsøker på ulike måter å kontrollere opplysningene søkeren gir i intervjuet, før Identity Certificate utstedes. I og med at dokumentet normalt utstedes ved slutten av intervjuet, er imidlertid mulighetene for en reell og grundig kontroll begrenset.

Hensikten med Identity Certificate er å gi søkerne et dokument som kan brukes overfor norske myndigheter, som et svar på myndighetenes etterspørsel etter ID-dokumenter. Ambassaden har opplyst at dokumentet bekrefter at personen har sannsynliggjort å være afghaner og blir med det anerkjent som afghansk borger. Ambassaden har erkjent at det er en viss usikkerhet knyttet til dette dokumentet.

Nemnda mente at et Identity Certificate utstedt ved ambassaden i Oslo har lav notoritet og ikke bidrar til å sannsynliggjøre annet enn at klageren er afghansk borger. Dokumentet kan ikke brukes i andre sammenhenger overfor verken afghanske eller norske myndigheter. På bakgrunn av bekreftelsen fra den afghanske ambassade har nemnda lagt til grunn at klageren er afghansk borger. Nemnda har imidlertid ut fra dette ikke lagt til grunn at den oppgitte identiteten er riktig. Nemnda har heller ikke lagt til grunn at klageren kommer fra den landsbyen hun hadde anført å komme fra.

Klageren hadde forklart at hun ikke hadde nettverk i Afghanistan. De var alle enten døde eller kommet bort for henne. Nemnda uttalte at den er kjent med at nærmeste familie og storfamilien, i form av blant annet onkler, tanter, søskenbarn, tremenninger osv., klanen og lokalsamfunnet spiller en nøkkelrolle i det afghanske samfunnet. Storfamilien er individenes sikkerhetsnett, i fraværet av en fungerende stat. Derfor vil en afghaner eller en afghansk familie som utgangspunkt fortsette å holde kontakten med sitt sosiale nettverk til tross for at de flytter fra hjemstedet for kortere eller lengre perioder. Det representerer unntaket at en afghaner bryter eller mister all kontakt med sine slektninger og sitt hjemsted. I tillegg er det svært vanlig at en afghaner har en stor slekt med flere onkler, tanter, fettere og kusiner, i og med at fødselsraten i landet generelt er høy.

Videre har tilgang til og bruk av moderne kommunikasjonsteknologi vesentlig endret muligheten til å vedlikeholde nettverk utenfor umiddelbar geografisk nærhet. Mobiltelefon har nærmest blitt allemannseie, og i tillegg til å vedlikeholde kontakt, blir stadig flere tjenester tilgjengelige via mobiltelefon, for eksempel pengeoverføringer.

Nemnda pekte på at det er klageren selv som har best grunnlag for å gi opplysninger om personlige og familiære forhold. Dersom klageren ikke har bidratt til å opplyse spørsmål knyttet til familie og nettverk, men i stedet holdt tilbake viktig informasjon som hun burde ha lagt frem, gjelder ikke det lavere beviskravet som UNE ellers tar utgangspunkt i. Dette er i tråd med rettspraksis, blant annet Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2015 s. 1388 avsnitt 129 og 130.

Klageren hadde opplyst at hun ikke har nettverk igjen i Afghanistan. Hun har forklart at hennes bror dro til Kabul i 2011, og at de ikke lenger hadde kontakt med ham etter dette. Klagerens far skal ha blitt drept i 2015, dagen før klageren reiste. Hun mistet kontakten med mor og søster på reisen til Europa. Klageren har fortalt at faren var enebarn, og at moren kun hadde en søster.

På bakgrunn av landinformasjonen, fremsto det som svært spesielt at klagerens familie var så liten. Med bakgrunn i klagerens forklaring i asylintervjuet og i nemndmøtet, mente nemnda at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren og hennes familie utgjør et unntak fra det generelle bildet som tegnes av landinformasjonen på dette området. Nemnda mente at klageren holdt tilbake opplysninger om sitt familienettverk i Afghanistan. Klagerens generelle troverdighet ble også ansett svekket.

Nemnda la etter en samlet vurdering til grunn at klageren mest sannsynlig har et nettverk med blant annet mannlige familiemedlemmer på hjemstedet. I likhet med UDI mente nemnda at klagerens asylhistorie var mangelfull på vesentligepunkter. Klagerens forklaring fremsto gjennomgående som vag og lite detaljert blant annet om en hendelse da hun ble stoppet av militære på vei til et marked, om en høytstående person som ville gifte seg med henne, og om hvordan familien på kort tid klarte å organisere flukt ut av Afghanistan. Klageren ble under UDIs intervju stilt flere oppfølgingsspørsmål til de sentrale delene av asylhistorien, uten at hun kunne gi detaljerte og konkrete svar. Det samme var inntrykket etter at klageren forklarte seg i nemndmøtet. Nemnda fant klagerens svar lite oppklarende. Omstendighetene rundt flukten fra Afghanistan inneholdt flere lite troverdige elementer. Flukten skulle, slik klageren fremstilte det, ha funnet sted samme dag som klagerens far ble begravet, og basert på impuls fra morens side. Moren fikk i situasjonen betalt 6000 USD fra en nabo/kompanjong, et i afghansk kontekst meget betydelig beløp. Dette betydelige beløp skulle så være overlatt til forvaltning av en iransk familie som de hadde truffet på reisen. Også dette virket svært lite plausibelt.

Det samme gjaldt reisen ut av Afghanistan og for øvrig. Nemnda pekte i sammenhengen på det lite troverdige i at klageren skulle sitte i en bil, mens moren og søsteren reiste i en annen. At dette i neste omgang ledet til at klagerens tazkera forsvant, og at det heller ikke har vært mulig å få kontakt med klagerens mor eller søster, virket lite troverdig. Fremstillingen var at klageren fortsatte reisen inn i Tyrkia og videre gjennom Europa til Norge alene, og uten penger, og dette fant nemnda lite trolig. Poenget ble understreket ved at klageren ikke var i stand til å huske eller navngi sentrale deler av en reise som forutsetningsvis måtte ha gjort et sterkt inntrykk på henne. Den finansiering fra andre asylsøkere hun hadde forklart seg om, fremsto videre som usannsynlig.

Nemnda mente at svakhetene i klagerens forklaring, sammenholdt med det forhold at hun ikke har dokumentert sin identitet på annen måte enn det som fremgår ovenfor, samlet settbidrar til å svekke hennes troverdighet betydelig.

UNE la ikke klagerens forklaring til grunn for den videre vurderingen.