Sammendrag: Statsborgerskap

Saken ble behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke var vesentlige tvilsspørsmål. Klagen ble ikke tatt til følge. Sammendraget gjelder klageren.

Mann søkte for fjerde gang om norsk statsborgerskap i 2016 og fremla i den forbindelse blant annet irakisk ID-kort, statsborgerbevis, og to irakiske pass. I tidligere søknader om oppholdstillatelse hadde klageren levert en rekke andre identitetsdokumenter. Nasjonalt ID-senter (NID) undersøkte samme år klagerens ID-kort og statsborgerbevis og konkluderte med at klagerens ID-kort sannsynligvis var falskt, og at hans statsborgerbevis teknisk sett var ekte.

UDI avslo søknaden med den begrunnelse at klageren ikke hadde sannsynliggjort sin identitet, og viste til NIDs konklusjoner. Klageren klaget på avslaget og anførte blant annet at hans dokumenter var ekte. Han anmodet om at hans identitet ble kontrollert hos irakiske myndigheter, og han anførte at hans brødres identitet var ansett klarlagt i Norge og han kunne ta en DNA-test for å bekrefte deres slektskap.

UNE bemerket blant annet at irakiske dokumenter ikke har tilstrekkelig notoritet til å sannsynliggjøre oppgitt identitet etter statsborgerforskriftens § 1-1. Spørsmålet var om klageren hadde fremlagt opplysninger som sannsynliggjorde, med mer enn 50 % sannsynlighet, at hans oppgitte identitet var korrekt, jf. statsborgerforskriften § 1-2.

UNE la, på bakgrunn av rapporten fra NID, til grunn at ID-kortet var falskt. Et ID-kort er et helt sentralt ID-dokument for irakiske borgere, og NIDs vurdering svekket klagerens troverdighet i stor grad når det gjaldt hans oppgitte identitet. ID-kortet var det eneste ID-dokumentet klageren hadde fremlagt som utstedes på grunnlag av irakiske registre (lokale folkeregisterkontor). Når dette var falskt, var det grunn til å stille spørsmål ved om klageren hadde oppgitt sin rette identitet til norske myndigheter.

UNE la også vekt på at klageren hadde oppgitt ett navn og én fødselsdato til norske myndigheter, og et annet navn og en annen fødselsdato til danske og svenske myndigheter, uten å gi en plausibel forklaring på bakgrunnen for dette. Det var ingen holdepunkter for å avgjøre hvilke opplysninger som var de korrekte. Klageren hadde også i en tidligere søknad om oppholdstillatelse fremlagt et pass med en annen fødselsdato enn den han oppga senere.

Grunnet irakiske dokumenters svekkede notoritet kom UNE til at de øvrige innleverte dokumentene ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjorde klagerens identitet, når det først var skapt tvil om denne. UNE kom til at det ikke var hensiktsmessig med en verifisering av klagerens identitet da det var sterk tvil om denne, grunnet de ovennevnte forholdene. Hva angikk anmodning om DNA-test viste UNE til at en slik test først og fremst vil bekrefte et slektskapsforhold, og ikke nødvendigvis føre til at klagerens identitet anses klarlagt.

På bakgrunn av de nevnte momenter kom UNE til at klageren ikke hadde sannsynliggjort at

identiteten som er oppgitt til norske myndigheter, var den rette.