Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken ble behandlet i nemnd med personlig fremmøte. Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.
Sammendraget gjelder hele familien.
Ektepar med barn søkte beskyttelse i Norge i 2015. De fremla pass i tillegg til andre identitetsdokumenter, og de oppgitte identitetene ble ansett sannsynliggjorte.
Det anførte asylgrunnlaget baserte seg for hele familiens vedkommende på den mannlige klagerens forklaring. Han opplyste at flere kollegaer i den internasjonale organisasjonen han hadde vært tilknyttet, svindlet organisasjonen i forbindelse av utbetalinger. Pengene – eller deler av disse – ble kanalisert til Taliban. Etter å ha blitt klar over hva som foregikk varslet klageren arbeidsgiveren, noe som førte til at virksomheten opphørte. Klageren anførte at han som følge av dette risikerte represalier fra de involverte og også fra Taliban som sådan.
Nemnda fant det ikke tvilsomt at klageren hadde hatt det arbeidsforholdet og de arbeidsoppgavene han selv hadde opplyst. Nemnda anså det også dokumentert at han har beskyldt kollegaer for kritikkverdige forhold i den forbindelse, jf gjennomført verifisering . Nemnda var mer i tvil når det gjaldt klagerens forklaring om konkrete kollegaer, særlig når det gjelder deres anførte forhold til Taliban, og at økonomiske midler skulle ha blitt kanalisert til Taliban som sådan. Etter omstendighetene kom nemnda likevel til at klagerens også var å anse som «noenlunde sannsynlig», all den tid klagerens forklaring for øvrig fremsto som generelt troverdig. Klagerens forklaring var – også når det gjaldt dette – detaljert, og hadde ikke endret seg underveis i prosessen, utover at han hadde kommet med utdypninger til enkelte punkter i forklaringen.
Nemnda fant at den forfølgelsen klageren risikerer hadde den nødvendige årsakssammenheng med konvensjonsgrunnen «politisk oppfatning». Slik nemnda så det, vil risikoen for reaksjoner anses å skyldes klagerens (tillagte) politiske oppfatning. Å varsle om bedrageriene, og dermed stanse en inntektskilde for Taliban, kan anses som en aktiv avstandtagen fra Taliban som sådan og samtidig som en støtteerklæring til det regjeringsvennlige politiske systemet og den utenlandske tilstedeværelsen i Afghanistan, konkret representert ved det prosjektet klageren arbeidet for.
Spørsmålet ble etter dette om klageren hadde en velbegrunnet frykt i lovens forstand. Nemnda la til grunn at afghanere som har tilknytning til, assosieres med eller anses å støtte den afghanske regjeringen eller den internasjonale tilstedeværelsen i landet, kan risikere å bli utsatt for trusler og målrettede angrep fra Taliban og andre regjeringsfiendtlige grupper. Når det gjelder sivile afghanere som ikke lenger er tilknyttet den internasjonale tilstedeværelsen, vil disse i henhold til tilgjengelig landinformasjon normalt ikke bli utsatt for represalier fra Talibans side. Likevel går det frem av kildene at enkelte, ut fra spesifikke individuelle forhold, kan risikere å bli gjort til selvstendige mål for sanksjoner fra lokale Taliban-grupperinger eller andre regjeringsfiendtlige grupper, også etter at de har avsluttet arbeidsforholdet. Dette kan for eksempel gjelde afghanere som åpent støtter den afghanske regjeringen eller den internasjonale tilstedeværelsen i landet, enten på grunn av sin stilling eller sine uttalelser, eller som åpent kritiserer Taliban eller andre opprørsgrupper. Klageren har gjort gjeldende at hans frykt knytter seg til varsling som førte til at Taliban mistet en ikke ubetydelig inntektskilde. Risikoen skyldes med andre ord ikke selve arbeidet han utførte, men var i større grad knyttet til ham personlig. Nemnda fant etter omstendighetene dette egnet til å sette ham i en annen og mer utsatt posisjon enn andre, og at dette tilsa at han måtte anses å ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse i lovens forstand. Han fylte dermed i utgangspunktet vilkårene for flyktningstatus i henhold til lovens § 28 første ledd bokstav a.
Når det gjelder spørsmålet om klageren kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn de har flyktet fra, med andre ord om de kan henvises til internflukt i § 28 femte ledds forstand, kom nemnda etter en konket vurdering til at vilkårene for dette ikke var til stede. Nemnda viste til at Taliban er fullt ut i stand til å gjennomføre målrettede angrep mot enkeltpersoner, og tilgjengelig landinformasjon tilsier også at Taliban har et etterretningsapparat som gjør at de kan finne personer over det meste av landet, også i de store byene. Nemnda kom til – dog under tvil – at det forelå reell risiko for at klageren vil bli forfulgt, også dersom han og familien velger å bosette seg andre steder enn der de kom fra. Det vises til at klagerens konflikt med Taliban også har et personlig element hva gjelder klagerens forhold til sine tidligere kollegaer.