Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte.

Klagen ble ikke tatt til følge. Dissens.

Mann søkte beskyttelse sammen med sin lillebror. De oppgav begge å være under 18 år. De fremla ingen dokumenter. Begge ble alderstestet og lillebroren ble ansett å være ca. 14 år, mens testen konkluderte med at klageren var over 18 år. Klageren var i tillegg registrert som voksen og gift i Bulgaria ifbm at han ble registrert som asylsøker der. DNA-test konkluderte for øvrig med at det var mer sannsynlig at klageren og lillebroren var brødre enn halvsøsken. UDI vurderte ikke en retur til Bulgaria for å være i strid med loven § 73 og fant heller ikke at klageren og lillebrorens søknader av andre årsaker burde bli realitetsbehandlet i Norge.

Flertallet, ett medlem og nemndleder, mente at det ut fra rapportene fra en rekke ulike kilder, ikke kunne konkluderes med at bulgarske myndigheter ikke hadde evne eller vilje til å foreta en betryggende og individuell asylsaksbehandling. Det at mottaksforholdene i Bulgaria er av en annen og dårligere standard enn i Norge kunne heller ikke tillegges avgjørende vekt, bl a må man se hen til hvordan forholdene er for den bulgarske befolkningen generelt.

Flertallet la ellers til grunn som mest sannsynlig at klageren var over 18 da han meldte seg som asylsøker i Norge. Det ble videre lagt til grunn at han hadde en mindreårig bror i Norge.

Flertallet viste til at grunnvilkårene etter loven § 32 var oppfylt og vurderte deretter om det forelå omstendigheter etter forskriften § 7 -4 som tilsa at søknaden likevel burde henvises til realitetsbehandling i Norge. I den forbindelse var det særlig spørsmålet om han kunne anses å ha en særlig tilknytning til Norge, og da gjennom at hans lillebror sin sak var henvist til realitetsbehandling her. Flertallet kom til at så ikke var tilfelle og viste bl a til at han ikke falt under den definisjonen som er gitt av familiemedlemmer i Dublin III- forordningens artikkel 2, samt at lillebroren heller ikke hadde fått en tillatelse i Norge. Flertallet vurderte videre om den omstendighet at lillebrorens sak var henvist til realitetsbehandling her tilsa at det forelå «særlig grunner», jf forskriften § 7- 4 annet ledd. Flertallet kom til at dette ikke utgjorde en særlig grunn. Det ble bl a sett hen til at de ikke hadde bodd sammen mesteparten av tiden i Norge fordi deres forhold var noe konfliktfylt og at det heller ikke fremsto å være et sterkt personlig avhengighetsforhold mellom dem.

Nemndas mindretall ved et medlem anså en retur til Bulgaria å være i strid med loven § 73 som følge av, primært, mottaksforholdene i Bulgaria, men også usikkerheten om tilgangen til en forsvarlig asylprosedyre. Mindretallet mente derved at klageren ikke kunne henvises til å få sin asylsøknad behandlet i Bulgaria.

Klageren ble etter dette henvist til å få sin asylsøknad realitetsbehandlet i Bulgaria.