Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemndmøte uten personlig fremmøte. Nemndleder besluttet, under henvisning til utlendingsforskriftens § 16-11, å begrense behandlingen av saken i nemndmøte til spørsmålet om opphevelse av begrensningen i klagerens tillatelse etter utlendingsloven § 38.

Klagen ble ikke tatt til følge. Nemndas konklusjon var enstemmig.

Mann. Som grunnlag for søknaden om beskyttelse oppga klageren at han frykter Taliban på hjemstedet i Dahane Ghori-distriktet. Videre at han er etnisk hazara og sjia ismaili og derfor særlig utsatt.

Nemnda anså klagerens oppgitte identitet som sannsynliggjort. UNE mente at klageren ikke var ikke var å anse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a fordi han er etnisk hazara. Det ble vist til at det ikke er holdepunkter for å trekke den slutning at hazaraminoriteten eller sjiamuslimer på generelt grunnlag blir forfulgt eller utsatt for alvorlige overgrep som følge av sin etnisitet eller religiøse tilhørighet.

UNE mente det ikke var klart om sikkerhetssituasjonen på klagerens hjemsted var av en så alvorlig karakter at den var til hinder for retur. Da dette ikke hadde avgjørende betydning for utfallet av saken tok UNE ikke endelig stilling til spørsmålet, siden klageren kunne henvises til internflukt.

UNE mente klageren kunne henvises til internflukt, og trygt returnere til Kabul by. Det ble i vurderingen tatt hensyn til at klageren var barn. UNE mente den generelle sikkerhetssituasjonen i Kabul by ikke var til hinder for retur dit. Videre mente UNE at det ikke forelå individuelle forhold ved klageren som tilsa at han ikke ville være trygg ved retur til Kabul by.

Ettersom UDI hadde innvilget klageren en midlertidig tillatelse etter utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-8, vurderte nemnda om begrensningene i klagerens tillatelse skulle oppheves. Nemnda tok utgangspunkt i at klagerens omsorgssituasjon i hjemlandet er usikker.

Nemnda vurderte først om saksbehandlingstiden hos UDI isolert sett tilsa at klageren ikke skulle omfattes av bestemmelsen i utlendingsforskriften § 8-8. Det ble vist til Vedlegg 8 til Rundskriv A-63/09 hvor det fremgår at «[f]orutsatt en saksbehandlingstid i UDI på ca. seks måneder vil det bety at søkere som er 15 ½ år på søknadstidspunktet vil være omfattet av bestemmelsen i § 8-8. Dersom det i saker der søkeren er yngre enn 15 ½ år på søknadstidspunktet er brukt mer enn seks måneder til saksbehandlingen, må det vurderes hvorvidt søkeren likevel ikke skal omfattes av bestemmelsen. Departementet bemerker at vurderingen skal knyttes opp til forvaltningsloven § 11a om at forvaltningen skal forberede og avgjøre saker «uten ugrunnet opphold». Dette er et utpreget skjønnsmessig begrep, og hva som i det enkelte tilfellet vil være en forsvarlig saksbehandlingstid vil variere med sakens ar og omfang, tilgjengelige ressurser mv.»

I den konkrete saken var klageren 15 år og 2 måneder på søknadstidspunktet. Klageren fylte 16 år etter 9 måneders saksbehandlingstid, og UDI brukt totalt 11 måneder og 10 dager på å behandle saken.

Etter en gjennomgang av rettskildebildet, ressurssituasjonen hos UDI, tildelingsbrev og årsrapporter fra UDI og de konkrete saksbehandlingsskritt i saken konkluderte nemnda enstemmig med at saken var avgjort «uten ugrunnet opphold». Det ble særlig vist til lovens ordlyd, formål, uttalelser i juridisk litteratur og de ulike prioriteringer som var gjort innenfor gitte rammer.

Nemnda foretok deretter en skjønnsmessig helhetsvurdering av hvorvidt klageren skulle omfattes av bestemmelsen i utlendingsforskriften § 8-8. Nemnda mente at det ikke var grunnlag for å oppheve begrensningene i tillatelsen, selv om det ble lag til grunn at det var til det beste for klageren å få en oppholdstillatelse uten begrensninger. De hensynene som tilsa en begrensningen måtte veie tyngst i en samlet vurdering, og det ble dermed lagt avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn. Klageren fikk dermed ikke en ordinær oppholdstillatelse.