Sammendrag: Familie

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Mann søkte om familieinnvandring med ektefelle i Norge ved utenlandsk ambassade i 2014.

Han fremla blant annet irakiske identitetsdokumenter, pass, to statsborgerbevis og to ID-kort.

Klageren fikk avslag på sin søknad fordi han ikke hadde sannsynliggjort sin identitet. Nasjonalt ID-senter (NID) undersøkte klagerens pass, ID-kort og statsborgerbevis. På bakgrunn av NID sine undersøkelser la UNE til grunn at et av klagerens ID-kort og statsborgerbevis etter all sannsynlighet er falske, og at klagerens oppgitte identitet derfor ikke er sannsynliggjort. Et annet, nyere, ID-kort var sannsynligvis uautorisert utstedt. Et annet eldre statsborgerbevis var det ikke dokumentteknisk grunnlag for å anta at er falskt. Klageren hadde også ved tidligere søknad om asyl oppgitt en annen identitet til norske myndigheter, ytterligere to andre identiteter til annet europeisk lands myndigheter og enda en identitet i forbindelse med tidligere assistert retur til hjemlandet. Det fremlagte passet var sannsynligvis dokumentteknisk ekte, men opplysningene i passet var ikke vurdert av NID. UNE viste til at passet ikke er egnet til å fjerne den tvilen som har oppstått ved at klageren har operert med flere identiteter og fremlagt falske dokumenter, fordi irakiske pass har lav notoritet (pålitelighet).

Oppgitt identitet ble ansett ikke sannsynliggjort. UNE så hen til at klagerens oppgitte ektefelle var i Norge, men mente at det ikke var grunnlag for å kunne unnta fra kravet om at utlendingen må sannsynliggjøre sin identitet. I vurderingen vektla UNE at myndighetenes behov for å vite identiteten til de personene som oppholder seg i Norge er av tungtveiende karakter.

UNE bemerket også at klageren var utvist med tidsbegrenset innreiseforbud til Schengen og Norge. Innreiseforbudet gjaldt fortsatt. Utvisning kan også gi grunnlag for avslag på søknad om oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 59, som gjelder vandel.

Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge etter utlendingsloven § 38. Dette var ikke et urimelig utfall i lys av forarbeidene, forvaltningspraksis og omstendighetene for øvrig. Konsekvens- og likebehandlingshensyn, samt det grunnleggende hensynet til at norske myndigheter har et legitimt behov for å kjenne identiteten til personer som søker blant annet om familieinnvandring, må få gjennomslag. UNE viste til at det også for tillatelse etter lovens § 38 som hovedregel er et vilkår at det er fremlagt dokumentasjon på klagerens identitet, jf. forskriftens § 8-12 første ledd bokstav a.